En analyse av saivo og jabmi-aimu-forestillingen i boken Lappisk Mythologi, Eventyr og Folkesagn.

Abstract

I den førkristne samiske forestillingsverden eksisterte troen på åndevesener som holdt til i en annen verden enn den selv. Slike vesener hadde stor betydning for samene som hjelpere, rådgivere og beskyttere. Denne oppgaven tar for seg saivo og jabmi-aimu, særlig med utgangspunkt i beskrivelsen gitt av presten, forfatteren og forskeren J. A. Friis i hans bok Lappisk Mythologi, Eventyr og Folkesagn (1871). Oppgavens hovedfokus vil være å se på hvordan Friis fremstiller saivo og jabmi-aimu. Friis beskriver samenes tro på livet etter døden ut fra et prinsipp om at samenes dødsriker var delt inn i to sfærer, det vil si det paradisiske saivo, og det mørke og dystre jabmi-aimu. I så måte er Friis sine beskrivelser preget av et motsetningsforhold sfærene i mellom. Ut fra dette vil jeg se om fremstillingen han gir, er gjort på bakgrunn av, og/eller er et forsøk på å (re)konstruere samenes dødsrikeforestilling slik at det passer inn i hans ideologiske og/eller teologiske oppfatning. Ved å se Friis i relasjon til andre forskere, kan dette være med på å fortelle oss om beskrivelsen han gir er dekkende ut fra den generelle oppfatningen av dødsrikene. I min undersøkelse av hvordan Friis fremstiller samenes dødsrikesfærer fremkommer det imidlertid elementer som er betegnende, og som kan være med på å stille spørsmål om han har søkt å (re)konstruere eller vektlagt spesielle deler av forestillingen på bakgrunn av forutinntatte standpunkt eller holdninger. Ut fra min lesing av Friis fremkommer det klart at han har lagt hovedvekt på saivo-aimu i motsetning til jabmi-aimu. Et annet aspekt ved Lappisk Mythologi er at Friis generaliserer samene på tvers av tid og rom, uten å ta hensyn til eventuelle regionale forskjeller. Med dette mener jeg at han tolker den samiske religionen instinktivt ut fra et prinsipp om beskrivelsene han gir involverer alle i det samiske området. Beskrivelsene han gir av samene gjør at han bevisst eller ubevisst benytter forfatterskapet sitt til å utøve makt over den samiske kultur, som på den måten er med på å stigmatisere denne minoriteten overfor nasjonalstaten. Slik jeg tolker Friis sin fremstilling av saivo og jabmi-aimu, bygger han sitt syn på en luthersk forståelse. På den måten knytter han den samiske religion nærmere den lutherske tanken om livet etter døden.