Produksjon av kunnskap – Preging og unnlatelsesløgner. Norges nasjonale geografiske infrastruktur (NSDI), kulturelle forståelser og politiske beslutninger om jordbruksareal

Abstract

Som en effekt av politiske beslutninger på felleseuropeisk nivå har de fleste europeiske land per 2021 implementert en statlig regulert nasjonal geografisk infrastruktur (SDI/NSDI). Den praktiske politikken manifesterte seg gjennom INSPIRE-direktivet som ble gjort formelt bindende for alle EU- og EØS-land i 2007. Hensikten var å etablere en felles akseptert infrastruktur for overføring av geografisk digital informasjon på tvers av landegrenser i Europa, og å skape et rammeverk for å prioritere og allokere nasjonale kartleggingsressurser på en måte som imøtekommer felleseuropeiske politiske vedtak og politikk, slik som f.eks. biomangfoldkonvensjonen, landskapsvernkonvensjonen, Bernkonvensjonen og Paris-avtalen m.fl. En uttalt ambisjon med direktivet er å gi en bedre forståelse for de komplekse interaksjonene mellom menneskelige og naturlige systemer, samt å bidra til å motvirke og håndtere konsekvensene av klimaendringer, og tap av biologisk mangfold. I Norge forvaltes den nasjonale geografiske infrastrukturen av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), og Statens Kartverk.

Denne oppgaven undersøker hvordan kunnskap beveger seg gjennom infrastrukturen. Mer spesifikt dreier undersøkelsene seg om hvordan ulike styrende dokumenter (lovverk, strategier og standarder) sammen med den digitale teknologien, preger på kunnskapen på sin ferd, og undersøker hva som skjer når denne kunnskapen flytter inn i politiske prosesser.

Et sentralt funn, som er en medvirkende forklaring på hvorfor ting blir som de blir, er at kunnskapsproduksjonen ikke er forankret og felles akseptert i den lokale konteksten kunnskapen er ment å bli anvendt i. Andre tema oppgaven berører handler om hva som skjer med kunnskap når den blir konfigurert tilpasset en digital logikk, og hvordan prosessen med å avdekke hvordan kunnskap blir produsert og flytter på seg, kan være ressurskrevende og lite transparent.

Fordi NSDI og den produserte geografiske kunnskapen får praktiske konsekvenser «der ute», tar forskningen for seg et kunnskapsobjekt som blir produsert gjennom nettverket: et jordbruksareal. Når jordbruksareal-objektet flytter seg inn i en planprosess, og «ut i verden» oppstår nye relasjonelle forbindelser, som får praktiske betydninger for både politiske og kulturelle virkeligheter.

Undersøkelsene gjør bruk av dokumentanalyser, databasesøk og sekundære data.