Papirløse migranters rett til helsehjelp. En ansikt-til-ansikt spørreskjemaundersøkelse om papirløse migranters bruk av helsevesenet og deres kunnskap om egne rettigheter til helsehjelp.
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/22854Date
2021-08-11Type
Master thesisMastergradsoppgave
Author
Aunan, ElisabethAbstract
Formål: Papirløse migranters rett til helsehjelp er begrenset av norsk lov. Hensikten med denne studien er todelt: 1) å undersøke papirløse migranters kunnskap om egne rettigheter til helsehjelp, og 2) undersøke papirløse migranters bruk av helsevesenet.
Metode: Dataene er samlet inn ved hjelp av spørreskjemaundersøkelse gjennomført ansikt til ansikt med 14 papirløse migranter i Oslo sommeren 2020. Resultatene beskrives med deskriptiv statistikk supplert med utsagn fra informantene som gikk utover skjemaets spørsmål. Resultatene sammenlignes i diskusjonen med andre empiriske studier, og trekkes inn i en bredere kontekstuell diskusjon om konsekvensene av begrensede rettigheter på samfunnsnivå og individnivå.
Studien er vurdert og godkjent av REK (30.06.20, referanse 120746) og NSD (10.08.20).
Resultater: Resultatene tyder på at papirløse migranters psykiske og fysiske helse er blitt svekket i løpet av årene i Norge. Mangel på kunnskap og frykt for deportasjon hindrer dem fra å oppsøke det offentlige helsevesenet. Kunnskapsnivået om deres rettigheter til helsehjelp er lavt innenfor alle fem kategorier (taushetsplikt, rettigheter >18 år, rettigheter <18 år, rett til behandling ved smittefarlige sykdommer, og rett til svangerskapsomsorg). Tilliten til offentlig helsesektor er lav, mens det er høy grad av tillit til «Helsesenter for Papirløse».
Konklusjon: Dersom de papirløse skal kunne benytte seg av de eksisterende rettighetene de har til helsehjelp, bør det settes i gang informasjonstiltak rettet mot papirløse migranter. Men økt kunnskap blant de papirløse er ikke nok. Tillitsbyggende arbeid gjennom å øke helsepersonells bevissthet rundt hvordan man tilnærmer seg papirløse, samt å øke helsepersonells kunnskap om det eksisterende lovverket bør prioriteres høyt.
Den bakenforliggende årsaken til de papirløses begrensede tilgang til helsehjelp er imidlertid et diskriminerende lovverk. Gjennom å ignorere menneskerettighetene har Norge gjort seg avhengig av frivillighet for å dekke minoritetens grunnleggende behov for helsehjelp.
Universell helsehjelp er et politisk valg. Mer oppmerksomhet rundt de papirløses situasjon og Norges ignorering av internasjonale forpliktelser, kan presse politiske beslutningstagere til å velge en mer rettferdig helsepolitikk.
Publisher
UiT Norges arktiske universitetUiT The Arctic University of Norway
Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2021 The Author(s)
The following license file are associated with this item: