The third age On old age in a comparative anthropological perspective

Abstract

dag regnes uttrykket «den tredje alder» gjerne som ensbetydende med pensjonisttilværelsen, selv om forestillingen om at menneskelivet kan deles inn i tre aldre er svært my e eldre enn pensjonsinstituttet. Denne forestillingen kan spores til tidlig i menneskeslektas utvikling, da behovet for «reservemødre» nødvendiggjorde sosial integrering av tre (snarere enn bare to) generasjoner. Denne integreringen samsvarte sannsynligvis med opprinnelsen til hva antropo- loger har studert som slektskap og la dessuten grunnlaget for utviklingen av menneskelig kultur som et kumulativt fenomen. Som knutepunkter for sosiale relasjoner og som viktige forvaltere av nedarvet kunnskap har mennesker i sin tredje alder nytt betydelig respekt og prestisje i de fleste «tradisjonelle» (les: førindustrielle) samfunn. Dette bely- ses her gjennom etnografi fra tre slike samfunn (baktaman, yukuna og q’eqchi’-maya) som har befunnet seg i perife- rien av det moderne industrisamfunnet. Det var nemlig i kjølvannet av den industrielle revolusjon, etter hvert som de fleste mennesker i industrialiserte deler av verden ble lønnsmottakere og med tida pensjonister, at eldre mennes- ker mistet sin tidligere sentrale posisjon i samfunnet. De res marginale posisjon og medfølgende følelse av utenfor- skap i moderne samfunn har følgelig vært gjennomgangs temaer i gerontologiske studier i samfunnsvitenskapene. Marx’ begrep om fremmedgjøring er vel egnet til å utdype dette forholdet.

Today, the expression «the third age» is commonly understood to correspond with retirement, although the assump- tion that the human life course divides into three ages is far older than the institution of retirement. This assumption can be traced to early in the development of the genus Homo, when the need for alloparents made the social integra- tion of three (rather than only two) generations a necessity. This integration probably corresponded with the origin of what anthropologists have studied as kinship and furthermore laid the foundation for the development of human culture as a cumulative phenomenon. As important nodes for social relations and as important stewards of inherited knowledge people in their third age have enjoyed considerable respect and prestige in most «traditional» (read: pre- industrial) societies. This is illuminated here by ethnography from three such societies (Baktaman, Yukuna and Q’eqchi’ Maya) which have prevailed in the periphery of modern industrial society. Thus, it was in the wake of the Industrial Revolution, when most people in the industrialised parts of the world became wage earners and, with time, retired persons, that elderly people lost their central position in society. Consequently, their marginal position and subjective feeling of exclusion in modern society have been recurring themes in gerontological studies in the social sciences. Marx’s concept of alienation is well suited to elaborate on this issue.