Ordningen med utviklingstillatelser Et bidrag til innovasjon i norsk oppdrettsnæring

Abstract

Norsk oppdrettsnæring har opplevd eventyrlig vekst. I løpet av en et halvt århundre har næringen utviklet seg fra omtrent ingenting til å bli blant våre viktigste og største eksportnæringer. Veksten har i stor grad skyltes oppdretternes kontinuerlige produktivitetsforbedringer, basert på forbedring av utstyr, avl og utvikling av vaksiner og fôr. Skal eventyret få fortsette er næringen avhengig av å få produsere mer laks, men produksjonen begrenses på hjemmebane som følge av utfordringer knyttet til bærekraft. I dag kontrolleres virksomheten gjennom et omfattende lovverk, hvor et viktig instrument er konsesjonssystemet. Konsesjonstildelinger fra myndighetenes side har skjedd med ujevne mellomrom og med vilkår som varierer. Men siden 2009-runden har miljøhensyn vært særlig vektlagt. Sist på listen over konsesjonstildelinger fra myndighetenes side er ordningen med utviklingstillatelser/konsesjoner. Disse særtillatelsene skal legge til rette for utvikling av ny produksjonsteknologi som kan bidra til å løse næringens miljø- og arealutfordringer. Etableringen av ordningen har skapt søkerstorm og stor innovasjonslyst. Per 9. mai 2017 har Fiskeridirektoratet mottatt 57 søknader på ulike konsepter. I denne oppgaven beskriver og analyserer jeg systemet med utviklingstillatelser. Samtidig presenterer jeg et konkret utviklingsprosjekt som jeg selv har vært involvert i, og reflekterer over egne erfaringer med å få utviklet konseptet. Jeg drøfter også hvordan konseptet møter vilkårene for tildeling av utviklingskonsesjon og i hvilken grad det representerer en innovasjon.