Kirurgiske inngrep etter spontanabort
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/25316Date
2021-05-31Type
Master thesisMastergradsoppgave
Author
Bull, JuniAbstract
Bakgrunn:
Spontanabort er per definisjon en intrauterin fosterdød før fullgåtte svangerskapsuke 22. Mellom 20-30% erkjente svangerskap ender som spontanabort. Forekomsten er blant annet svært avhengig av kvinnens alder. Vi skiller mellom tre ulike behandlingsalternativ ved spontanabort; ekspekterende, medikamentell- og kirurgisk behandling. Kirurgisk behandling bør vurderes ved mislykket ekspekterende eller medisinsk behandling, samt ved mistanke om infeksjon og/eller trofoblastsykdom. Kvinnens ønske om behandlingstiltak vektlegges óg. Norsk helseatlas viser at det er store geografiske variasjoner i forekomsten av kirurgisk behandling av spontanabort. Alle lokalsykehusene ved NLSH HF utfører kirurgisk evakuering ved behov, og har like prosedyrer som er identiske med den nasjonale veilederen i gynekologi (NGFs veileder, kapittel: spontanabort).
Formål:
Med denne studien ønsker man å få kunnskap om hva som karakteriserte kvinner der kirurgisk evakuering ble benyttet versus kvinner med spontanabort der enten ekspektans eller medikamentell behandling ble gjennomført ved NLSH HF. Videre gjennomgår studien lokale prosedyrer for å se i hvilken grad disse samsvarer med nasjonale veiledere, samt i hvilken grad den angitte behandlingen følger eller avviker fra retningslinjene.
Metode:
Dette er en retrospektiv kohortstudie (sykehuskohort) av 688 kvinner diagnostisert med spontanabort ved NLSH HF i perioden 2015-2019. Datainnsamling ble gjort ved journalgjennomgang via DIPS. Datamaterialet ble så overført til SPSS hvor deskriptiv statistikk ble benyttet for å kalkulere prevalensen av de ulike utfallsvariablene. Kategoriske variabler ble sammenlignet ved Khikvadrattest, lineære variabler med ikke-parametriske metoder.
Resultater:
Det var 20% som fikk ekspektans, 68% fikk medikamentell og 12% fikk kirurgi som første behandlingstiltak. Det var signifikant flere som fikk medikamentell behandling ved NLSH Bodø, samt signifikant flere kirurgiske inngrep som ble utført ved NLSH Vesterålen enn ved de andre lokalsykehusene. Kvinner som fikk kirurgisk behandling hadde statistisk sett flere akutte og elektive innleggelser, enn de andre behandlingstiltakene. Gjennomsnittlig alder var 31-32 år. Signifikant flere kvinner hadde tidligere graviditeter med ett eller flere barn. Det var flere kvinner med tidligere spontanaborter i denne behandlingskategorien, enn ved de andre. Det ble ikke funnet en signifikant forskjell ved sammenligning av tidligere spontanabort og grad av symptomer i forhold til behandlingskategori. De fleste kvinner som ble kirurgisk behandlet fikk diagnostisert en spontanabort av typen abortus inhibitus eller inkomplett abort. Ved innkomst hadde den største andelen av kvinnene moderate til kraftige symptomer.
Konklusjon:
Til tross for at ekspekterende og medikamentell behandling utgjør den største andelen av første behandlingstiltak ved NLSH HF i 2015-2019, viser studien at NLSH HF ikke etterlever de lokale og nasjonale retningslinjer ved behandling av spontanabort i forhold til diagnose og symptombyrde. En stor andel av kvinnene med anembryonalt svangerskap og abortus inhibitus fikk ikke forbehandling med Mifepristone som retningslinjer anbefaler. NLSH Vesterålen utfører kirurgisk evakuering med en høyere rate enn de andre lokalsykehusene. Variablene undersøkt i dette studiet kan ikke enstydig forklare hvorfor retningslinjene ikke etterleves, samt hvorfor det er en lokal geografisk variasjon i kirurgisk evakuering. Fra et kvalitetssikrende og samfunnsbesparende perspektiv oppfordres det derfor til ny gjennomgang av både de lokale og nasjonale prosedyrene for behandling av spontanabort.
Publisher
UiT Norges arktiske universitetUiT The Arctic University of Norway
Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2021 The Author(s)
The following license file are associated with this item: