Imot institusjonen. En analyse av Amalie Skrams Professor Hieronimus og På Sct. Jørgen (1895) og Knut Hamsuns Paa gjengrodde Stier (1949)

Abstract

This dissertation is an analysis of three (semi-)autobiographical literary works: Amalie Skram’s novels <i>Professor Hieronimus</i> and <i>På Sct. Jørgen</i> (1895) and Knut Hamsun’s memoir <i>Paa gjengrodde Stier</i> (1949). The analysis emphasizes the works’ portrayal of the institution. I examine how the institutional space, created for observation of the institutionalized individual, is portrayed when this observational relationship is reversed: The institution is experienced through living, writing subjects who involuntarily spend time in the institutional space. In exploring how the institutional setting enables, shapes, and challenges the protagonists’ projects, I discuss which narrative strategies are put into play both to portray the institution and to criticize it. These themes are exposed through theoretical perspectives from interdisciplinary fields such as literature and medicine and law and literature, as well as spatial theory and philosophy, institutional/psychiatric history, and fictionality theory. The dissertation finds that in these vastly different works of literature, Amalie Skram and Knut Hamsun expand the understanding of the institutional space by processing their institutional experiences through the lens of creative writing. These portrayals function both as critiques of various institutional practices of their respective times and as negotiations with the reader regarding the space the authors are granted, as well as their legacy. In this, the works encapsulate aspects of the institutional experience which transcends the language accessible to health professionals.

Avhandlingen er en analyse av tre mer eller mindre selvbiografiske litterære verk: Amalie Skrams romaner <i>Professor Hieronimus</i> og <i>På Sct. Jørgen</i> (1895) og Knut Hamsuns memoarverk <i>Paa gjengrodde Stier</i> (1949). Analysen undersøker verkenes fremstilling av institusjonen og hvordan institusjonsrommet, som er skapt for observasjon av institusjonaliserte individer, fremstilles når dette forholdet reverseres: Institusjonen erfares gjennom levende, skrivende subjekter som ufrivillig tilbringer tid i denne sfæren. I undersøkelsen av hvordan den institusjonelle settingen muliggjør, former og utfordrer protagonistenes prosjekter, diskuterer jeg hvilke narrative strategier som tas i bruk både for å skildre institusjonen og for å kritisere den. Jeg belyser disse spørsmålene gjennom teoretiske perspektiver fra tverrfaglige felt som litteratur og medisin, lov og litteratur samt spatial teori og filosofi, institusjons- og psykiatrihistorie og fiksjonalitetsteori. Avhandlingen viser hvordan Amalie Skram og Knut Hamsun med disse svært ulike litterære verkene utvider forståelsen av institusjonsrommet ved å bearbeide sine institusjonelle erfaringer gjennom kreativ skrift. Skildringene fungerer både som kritikk av institusjonelle praksiser i deres respektive samtider og som forhandlinger med leseren om hva slags rom og ettermæle som blir forfatterne til del. Slik innkapsler de aspekter av den institusjonelle erfaringen som overskrider det som er tilgjengelig for helseprofesjonenes språk.