Kommunale barnevernets kompetanse i samtale med barn. Hvilken sammenheng er det mellom kommunale barnevernansattes kompetansenivå og trygghet i egen kompetanse i samtale med barn?

Abstract

Barneverntjenesten er et komplisert arbeidsfelt som krever bred kunnskap og forståelse om barn,- unge og deres familier. Det gjøres vanskelige vurderinger og beslutninger som påvirker livet til barn og foreldre eller andre omsorgspersoner. Et av barneverntjenestens ansvar er å utrede omsorgssituasjonen til barn og iverksette passende tiltak som sikrer barnet en trygg og forutsigbar oppvekst. I alle saker som gjelder barnet, må hensynet til barnets beste være sentralt, og barn har rett til å uttale seg i saker som vedrører dem selv. Å ha en samtale med barn kan være utfordrende både for den voksne og for barnet. Det er den voksnes ansvar å legge til rette slik at barnet føler seg trygg nok til å fortelle, og det er her tidligere forskning og karlegging av barnevernets arbeid sier man har behov for kompetanseheving (NOU 2009:8, 2009, s. 33; NOU 2017:12, 2017, s. 49; Røsdal et al., 2017, s. 14).

Formålet er å undersøke om det finnes en sammenheng mellom kommunale barnevernansattes kompetansenivå og deres trygghet i egen kompetanse i samtale med barn, med et fokus på utdanningsgrunnlag, erfaring og evaluering av egen kompetanse. For å undersøke dette har jeg brukt mixed methods, hvor det ble sendt ut et digitalt spørreskjema til kommunale barnevernansatte i Norge, samt utførte et intervju av et tidligere barnevernsbarn. Utvalget bestod av 19 kommunale barnevernansatte og en person som tidligere har vært i kontakt med barnevernet. Jeg benyttet meg av spørreundersøkelser og intervju for å få et innblikk i både barnevernansattes tanker om sin kompetanse i samtale med barn, og for å få en forståelse for hvordan det oppleves fra noen som har erfaringer fra slike samtaler med barnevernet. Analysen ble utført på grunnlag av et postpositivistisk og fenomenologisk perspektiv. Informasjonen og svarene fra utvalget ble deretter tolket og diskutert ut i fra teori og tidligere forskning basert på barnesamtalen og barns rettigheter.

Resultatene fra undersøkelsen viste at det var en sammenheng mellom trygghet i egen kompetanse og det å ha flere erfaringer med barnesamtaler. Det var ingen sammenheng mellom trygghet i egen kompetanse og utdanningsbakgrunn, selv om det var en høy positiv korrelasjon mellom å ha videreutdanning/kurs og føle at utdanningen har vært nyttig for deres kompetanse, samt å føle å ha fått tilstrekkelig opplæring i barnesamtalen. Resultatene er diskutert ut i fra teori, tidligere forskning og tolkninger fra intervjuet.

Nøkkelord: Samtale med barn, barnesamtale, kompetanse, barnevern