Ordningen med offentlig oppnevnt advokat i straffesaker. En rettslig analyse av om ordningen utgjør et «effektivt rettsmiddel», jf. EMK artikkel 13, jf. EMK artikkel 6.

Abstract

Ordningen med offentlig advokat etter strpl. § 100 a er innført med formål om å kompensere for den mistenkte personens manglende mulighet til kontradiksjon. Den offentlige advokatens rolle i en sak om skjult tvangsmiddelbruk skiller seg fra det tradisjonelle forsvareroppdraget, hvor kommunikasjon og konfidensiell kommunikasjon mellom advokat og klient er en elementær del av de kontradiktoriske rettighetene. Den vesentlige forskjellen mellom et oppdrag etter strpl. § 100 a og et ordinært forsvareroppdrag er at den offentlige advokaten har taushetsplikt om begjæringen både overfor sin klient og andre, jf. strpl § 100 a tredje ledd. Dette innebærer at han ikke kan snakke åpent om rettens beslutning eller andre opplysninger som han blir kjent med som følge av tvangsmiddelbruken.

Avhandlingen tar sikte på å undersøke hvorvidt ordningen med offentlig advokat utgjør et effektivt rettsmiddel slik at inngrepet i retten til kontradiksjon etter EMK artikkel 6 nr. 3 likevel er forholdsmessig, til tross for manglende kontradiksjon.