Abstract
Oppgaven retter søkelyset mot fengselsstraffens rehabiliteringsfunksjon og den plass rehabiliteringstenkning inntar i norsk kriminalpolitikk og straffegjennomføring. Det er lagt særlig vekt på å avdekke eventuelle utviklingstrekk. To hovedproblemstillinger tas opp. For det første, spørsmålet om hvor sentral plass rehabilitering inntar når fengselsstraffen begrunnes. For det andre, de praktiske konsekvenser slik tenkning har fått for straffegjennomføringen.
Problemstillingene belyses i første rekke gjennom analyse av ulike lovforarbeider. Tre dokumenter behandles særlig inngående; Fengselsreformkomiteens innstilling fra 1956, St.meld. nr. 104 (1977-78) og St.meld. nr. 37 (2007 – 2008).