Sametingets relevans og rekkevidde

Abstract

Sametinget, som et direkte folkevalgt organ av og for samer, kan sies å være etablert for å utøve selvbestemmelse for et eget urfolkspolitisk fellesskap innenfor staten. Det er en institusjon som imidlertid har betydelige tillitsutfordringer hos samer og i sitt nære omland. Artikkelen ser på betingelsene for Sametingets relevans og rekkevidde for sikring av kulturelt fellesskap og tilrettelegging for samers livsmuligheter. Mens relevans knyttes til opplevelse av deltakelseseffektivitet, knyttes rekkevidde til systemkapasiteten. Forholdet mellom disse to dimensjonene i det samiske demokratiet er samtidig komplekst. Tillitsutfordringen er en faktor og et uttrykk for denne kompleksiteten fordi det ikke alltid er like lett å se hva som er årsak og virkning av Sametingets legitimitet og evne til å levere resultater over tid. Artikkelen viser at Sametinget ikke er en institusjon med en rekkevidde som på avgjørende vis griper inn i samers livsmuligheter. Det er likevel snakk om selve kjerneinstitusjonen innenfor den nye samiske offentligheten som har vokst fram, en institusjon både den samiske og norske offentligheten må forholde seg til. Institusjonens relevans er primært indirekte ved at Sametinget virker normerende for anerkjennelse av kulturell forskjellighet. Sametinget virker dermed politisk stabiliserende ved å redusere usikkerhet for hvordan samiske urfolksrettigheter sikres og forvaltes innenfor det norske styringssystemet.

The Sámi Parliament (Sámediggi) as an elected body for and by the Sámi has been established to exercise self-determination for an indigenous political community within the Norwegian state. However, it is an institution that has significant trust and legitimacy challenges both among the Sámi and in their immediate surroundings. This article looks at the conditions for the Sámediggi’s relevance and reach in securing Sámi culture and improving life opportunities for the Sámi. While relevance is linked to the efficiency of participation, reach is linked to system capacity. The relationship between these two dimensions within Sámi democracy is complex, with no clear-cut boundaries. The low trust in the institution is an expression of this complexity, where it is not always as easy to see what the cause and effect is when it comes to the ability to deliver results (or not) over time. This article shows that the Sámediggi is not an institution with a reach that decisively intervenes in Sámi life opportunities. It is nevertheless the core institution within the new Sámi public space, an institution to which both the Sámi as well as the Norwegian public are forced to relate. Its relevance is primarily indirect in that the Sámediggi has important normative implications for the recognition of cultural diversity. The Sámediggi therefore has an important stabilizing political role when it comes to reducing uncertainty about how Sámi indigenous peoples’ rights are secured and managed in political systems of the Norwegian type.