Sofie Charlotte av Preussen og kvinners handlingsrom i filosofien

Abstract

Hvilket handlingsrom har kvinner hatt i filosofien? I artikkelen benytter jeg Sofie Charlotte av Preussen som eksempel for å drøfte dette spørsmålet. Kvinner har tradisjonelt ikke hatt samme forutsetninger som menn til å skrive filosofi og publisere verk. Likevel har flere av dem spilt viktige roller som samtalepartnere og korrespondenter for kanoniserte mannlige filosofer, roller de i heller liten grad har blitt anerkjente for. Både gjennom samtaler og korrespondanse bidro Sofie Charlotte til utviklingen av Leibniz’ grunnantakelser, deriblant den optimistiske ideen om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. I forordet til verket Teodicé krediterer Leibniz henne for denne viktige rollen, men senere historieskrivning har oversett passasjen og heller fremstilt Leibniz som en filosof som har tenkt ut sine store tanker i ensomhet. Tesen er at denne «elfenbenstårnmodellen» må forlates til fordel for en «symfilosofimodell», hvor Leibniz’ ideer og argumentasjon må sees i sammenheng med samtalene med Sofie Charlotte.