Trøstens stille stemme i helsesykepleiekonsultasjoner

Abstract

Å gi trøst er en integrert del av sykepleie, og å få trøst er et grunnleggende menneskelig behov. I dette vitenskapelige essayet ser vi nærmere på hvordan fenomenet trøst kommer til uttrykk i norsk helsesykepleiepraksis. Helsesykepleiere i Norge yter ikke pleietjenester, men tilbyr helsefremmende og forebyggende helsetjenester til barn og unge mellom 0 og 20 år. Deres omsorgspraksis har blitt beskrevet som usynlig. Hensikten med artikkelen er å utforske hvordan trøst kommer til uttrykk i helsesykepleiekonsultasjoner på helsestasjon for barn og ungdom og i skolehelsetjenesten. Eksempler fra empirisk forskning er utgangspunktet for refleksjonene og tolkningen. Levinas filosofi bidrar til å forstå trøst som en respons til et annet menneskets sårbarhet. Tolkningsprosessen har vist at det å snakke med, berøre og lytte til kan være en trøst når helsesykepleieren er oppriktig og viser at hun bryr seg med sin personlige og profesjonelle tilstedeværelse.