Kulturarvsproduksjoner for barn og unge som verktøy for gjenreisning av kvensk minoritetskultur

Abstract

I denne artikkelen undersøkes betydninger av kulturarvsproduksjoner for barn og unge i Den kulturelle skolesekken (DKS), fortalt fra museumsformidlere som arbeider med synliggjøring av minoritetskulturer i Øst-Finnmark. Undersøkelsen kobler sammen flere felt innenfor det kulturpolitiske landskapet, der politikk om museer, barn og unge, nasjonale minoriteter, kulturarv og DKS tar form. For nasjonale minoriteter som kvener/norskfinner skal det tilrettelegges fra statlig hold for at gruppen kan uttrykke, holde på, og videreutvikle identitet, språk og kultur, særlig for barn og unge. Fornorskningen av minoriteten utgjør et bakteppe for å forstå hvorfor kulturarv spiller en viktig rolle i pågående arbeide med å gjenreise og synliggjøre kulturelle uttrykk og lokale kunnskapspraksiser. Analysen viser betydningen av at museer tilbyr lokale og stedlige kulturarvsproduksjoner i DKS på kommunalt nivå, for å involvere arvtagerne i lokalsamfunnet. I hvilken grad DKS er det beste virkemiddelet for å fremme minoritetskultur problematiseres.

In this article, I explore the meanings heritage productions hold for children and youth in The Cultural Schoolbag (DKS), told by museums mediators working to improve the visibility of minority cultures in Eastern-Finnmark. The exploration connects several fields within the landscape of cultural policies, where policies regarding museums, children and youth, national minorities, heritage, and DKS plays out. The Norwegian state is obliged to facilitate for the national minorities to express, maintain, and further develop their identity, especially children and youth. Assimilation policies targeted at the minorities form a backdrop for understanding why cultural heritage plays such an important role in the ongoing work with restoration and the need for making cultural expressions and local knowledge practices visible. The analysis stresses the importance of museums offering local heritage productions in the DKS at the municipal level, to involve the heirs in the local community. To what degree DKS is the most optimal means to strengthen minority culture is problematized.