Moderne miljøterapi

Abstract

SAMMENDRAG Denne studien tar for seg behandlingsmetoden miljøterapi som benyttes innenfor det psykiske helsevernet i Norge. Miljøterapi ble utviklet i etterkant av andre verdenskrig, da det oppstod en økt interesse for miljøets betydning i forhold til psykiske problemer og psykisk sykdom. Egne terapeutiske samfunn ble etablert, der det terapeutiske målet var å fjerne og kontrollere miljømessige faktorer som kunne skape psykiske problemer. Behandlingsstrategien innenfor disse samfunnene ble kalt miljøterapi. Grunnlagstenkningen innenfor de terapeutiske samfunnene var preget av sosialpsykiatrisk tenkning. De terapeutiske samfunnene representerte en motreaksjon mot den biomedisinske psykiatrien. Dette innebar at ingen var tvangsinnlagt ved de terapeutiske samfunnene. Det skulle heller ikke brukes tvang mot pasientene i behandlingen. Demokratiske prosesser mellom pasienter og personal var et sentralt mål i behandlingsstrukturen. I Norge ble det opprettet flere terapeutiske samfunn, men fra midten av 1980-tallet var alle nedlagt. Til tross for at de terapeutiske samfunnene nå er forsvunnet, benyttes fortsatt begrepet miljøterapi om behandlingen som gis ved psykiatriske sykehus.

Psykiatrien har i de siste tiårene vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Kritikken omhandler hovedsakelig bruk av tvang og ensidig fokus på medikamentell behandling. Denne kritikken står i sterk kontrast til miljøterapibegrepets opprinnelige innhold. Det kan derfor være grunn til å spørre om moderne miljøterapi kan ses på som et brudd med begrepets opprinnelige innhold. Problemstillingen i denne oppgaven ble derfor formulert som: Hvordan forholder dagens miljøterapeuter seg til miljøterapiens opprinnelige sosialpsykiatriske tenkning, og hvilke relasjoner har de til andre behandlingsformer? Formålet med studien er å øke bevisstheten rundt begrepet miljøterapi og dermed bedre den miljøterapeutiske praksisen.

Studiet er en kvalitativ undersøkelse basert på dybdeintervju av fire helsearbeidere med flere års arbeidserfaring fra psykiatriske sykehus. Utvalget var strategisk og informantene ble rekruttert fra fire ulike avdelinger ved et psykiatrisk sykehus i Norge. Informantene hadde stillingsbetegnelse som miljøterapeut, og alle fire hadde grunnutdannelse som vernepleier. Temaene som ble dekket i intervjuene var pasientkontakt, samhandling, arbeid/aktivitet, medbestemmelsesrett, makt, selvopplevelse, og relasjoner.

Studiens resultater indikerer at moderne miljøterapi representerer et brudd med den historiske betydningen av begrepet. Moderne miljøterapi har kun overfladiske likhetstrekk med den miljøterapien som hadde sitt utspring i de terapeutiske samfunnene. Miljøterapiens faglige begrunnelser er preget av en paternalistisk, pragmatisk og formålsrasjonell tilnærming til pasientene, og det er tydelig at den er påvirket av biomedisinsk tenkning. Det kommer også frem at pasientene ikke blir informert om at de mottar miljøterapi. Det kan se ut som informantenes miljøterapi er en støttende funksjon til den medisinske behandlingen ved institusjonen.

Nøkkelord: Miljøterapi, biomedisin, makt, aktivitet, relasjoner, brukermedvirkning, sosialpsykiatri, terapeutisk samfunn.