Nyutdannede barnehagelæreres tilretteleggingskompetanse for komplekst traumatiserte barn i barnehagen

Abstract

Studiens hensikt er å undersøke nyutdannede barnehagelæreres kompetanse om komplekst traumatiserte barn i barnehagen, med problemstillingen: «Hvordan beskriver nyutdannede barnehagelærere sin tilretteleggingskompetanse for barn med komplekse traumer i barnehagen?».

For å spisse problemstillingen ytterligere har prosjektet fire forskningsspørsmål: 1. Hvordan oppfatter barnehagelærerne begrepet komplekse traumer? 2. Hvordan anvendes den pedagogiske relasjonen til barnet for å legge til rette for traumatiserte barns trygghet og tilknytning? 3. Hvilke tilnærminger tas i bruk for å sikre barnas emosjonelle og kognitive utvikling? 4. Hvilke forutsetninger legges til grunn for utvikling og utøvelse av tilretteleggingskompetanse i arbeidet med komplekst traumatiserte barn?

Problemstillingen belyses gjennom en kvalitativ forskningstilnærming og studien er forankret i en fenomenologisk vitenskapsteoretisk tradisjon. Datamaterialet baserer seg på funn fra fire intervjupersoner. I analysen ble det anvendt en tematisk analyse, og funnene drøftes opp mot utviklingspsykologi og de tre grunnpilarene i traumebevisst omsorg (Bath, 2015).

Funnene avdekte at undervisningen ved barnehagelærerutdanningene legger til rette for at nyutdannede barnehagelærere skal tilegne seg kompetanse om avdekking av komplekse traumer, men i liten grad tilrettelegging for og konsekvenser for traumatiserte barns utvikling. Dette samsvarer med funnene om at intervjupersonene opplever å ha tilstrekkelig kompetanse om avdekking av traumer, og en svakere tilretteleggingskompetanse og forståelse av mekanismene bak traumatiserte barns atferd. Likevel viser funnene at grunnpilarene i traumebevisst omsorg anvendes, men at det er en manglende bevissthet om tilnærmingen som system. Et annet hovedfunn var at intervjupersonene i studien erfarte at samarbeidet med andre instanser var viktig og nødvendig for å få veiledning og deretter kompetanseheving om kompleks traumatisering. Samtidig viste det seg at samarbeidet var preget av utydelige rolleavklaringer og usikkerhet, og at videre henvisning til PP-tjenestene i liten grad anvendes.