Språk og kommunikasjonsvansker : språkvitenskapelig tenkning i det spesialpedagogiske fagfeltet

Abstract

Arbeidet med dette prosjektet har sin rot i et ønske om å skape en relevant spesialpedagogisk utdanning. Dette forutsetter at utdanningsinstitusjonen kjenner de problemstillingene praksisfeltet er opptatt av, og hvordan de handler i forhold til dette. Utdanningsinstitusjonens viktigste oppgave er å bidra med relevant teori. Teori er velegnet til å ”se” og ”begripe”. Men skal teorigrunnlaget være nyttig i det praktiske arbeidet, må utdanningsinstitusjonen bidra i arbeidet med å ”oversette” teori til praktisk handling i en kulturell kontekst. Med dette utgangspunktet har jeg gått til Pedagogiske Psykologisk Tjeneste for grunnskolen i to fylker med spørsmål om spesialpedagogisk praksis og begrunnelse for praksis overfor barn med språk- og/eller kommunikasjonsvansker. Hva gjør de i forhold til utredning? Hvilke tiltak foreslås? Hvilke mål settes for arbeidet? Hva fokuseres det på ved evaluering? Det er innhentet informasjon ved bruk av spørreskjema, intervju og lesning av rapporter og sakkyndighetsvurderinger. I undersøkelsen er det ikke foretatt noen evaluering av resultatene av det spesialpedagogiske arbeidet. Oppmerksomheten er rettet mot spesialpedagogenes handlinger og refleksjoner rundt språk og kommunikasjonsvansker. Dette drøftes i forhold til språk- og kommunikasjonsteori. En presentasjon av et teoretisk grunnlag for forståelse av språk- og kommunikasjonsvansker har derfor fått plass i framstillingen. Spesialpedagogene tok utgangspunkt i spørsmål om barnet har bedre språkforståelse enn uttrykksevne, om det er spesifikke eller generelle vansker, om barnet har nedsatt hørsel eller auditive persepsjonsvansker og om barnet deltar i sosialt samspill. Etter utredningen ble det foreslått generelle språkstimuleringstiltak. Dette kan skje ved økt bemanning, ved organisering i mindre grupper i eller utenfor den ordinære barnegruppa og ved utarbeiding av individuelle opplæringsplaner. Tiltakene er relevante. Det fokuseres på grunnleggende forhold som samspill, styrking av selvbilde, språklig bevissthet og begrepstrening. Dette er en forutsetning for alt arbeid innen feltet. I praksisfeltet stiller en i liten grad spørsmål om hva det er ved kommunikasjonen som ikke fungerer, hvilke prosesser i fonologisk bearbeiding som barnet mestre/ikke mestrer, hvilke orddannings- og ordbøyningsvansker barnet har, hvilken type frase- og setningskonstruksjoner barnet bruker/ ikke bruker, om barnet har begrepsvansker eller ordletingsvansker osv. Generelt ser det ut til at en ikke har tilgang til adekvate teorier til å se og handle spesifikt. Det gjør at tiltakene ofte blir generelle. Språkvitenskapelige begrep er til hjelp for å forstå og analysere språklige symptom. Språkvitenskapelig tenkning gjør det mulig å se de språklige symptomene i forhold til en struktur. Å se sammenhenger gir oversikt. Kommunikasjonsteori gir hjelp til å konkretisere andre sider enn den språklige ved kommunikasjonssituasjonen. Pedagogisk Psykologisk Tjeneste har en nøkkelfunksjon i det spesialpedagogiske arbeidet. De skal bidra til økt handlingskompetanse i forhold til spesialpedagogiske problemstillinger. De er ansvarlig for en helhetlig vurdering av innhold, organisering og omfang av individuelle opplæringsplaner. De ulike kontoren i den pedagogisk psykologiske tjenesten prioriterer noe ulikt innenfor sine mange og omfattende oppgaver og med sine begrensede ressurser, men generelt var de tungt inne i utredning, bidro med rådgivning til oppstart av tiltak, men var i liten grad inne i forhold til formulering av mål og ofte fraværende i evaluering av de igangsatte tiltakene. Dette setter store krav til handlingskompetansen i barnehage og skole. At ingen av partene følger hele prosessen, får konsekvenser for den systematiske evalueringen av spesialpedagogiske tiltak. Utfordringen til utdanningsinstitusjonen er å gi studentene som studerer spesialpedagogikk relevant teori til å kunne beskrive ulike sider ved språk/kommunikasjonsvansker. Dette er en av forutsetningene for å kunne utvikle handlingskompetanse. De fleste barna har sammensatte vansker. Det er behov for å rette oppmerksomheten mot didaktiske problemstillinger angående valg av metoder og evaluering i forhold til barnas forutsetninger og overordnede målsetning om inkludering. Mangelfull evaluering av de metodene en anvender, hindrer kompetanseutvikling. Her kreves felles innsats fra praksis- og forskningsfelt. Spesialpedagogene som deltok i undersøkelsen, ønsket seg etterutdanningskurs med oppmerksomhet rettet mot nyere spesialpedagogisk forskning. Det er en stor utfordring for utdanningsinstitusjonene.