Beslutningsprosessen bak og effekten av FN-sanksjoner på aspirerende kjernevåpenstater

Abstract

Spredning av atomvåpen blir sett på som svært alvorlig, og settes høyt på agendaen til FNs Sikkerhetsråd. De har innført sanksjonsregimer mot slike ulovlige program tilknyttet apartheid Sør-Afrika, Iran og Nord Korea. Likevel har to av de tre utviklet kjernefysiske våpen, og det tredje kan gjøre det på kort tid. Denne forskningsrapporten undersøker hvorfor Sikkerhetsrådet ikke har evnet å hindre dem til tross for omfattende sanksjoner. Dette har blitt gjort gjennom dokumentstudier av primær- og sekundærkilder hvor særlig offisielle dokumenter i fra FN er benyttet, men også andre forskeres arbeider. Analysen viser at Sikkerhetsrådet har besluttet sanksjonsregimene mot de tre statene gjennom forhandlinger, sanksjonene har hatt motsatt politisk effekt på de sanksjonerte statene enn det Sikkerhetsrådet hadde som mål, samt at Sikkerhetsrådet har evnet å lære av tidligere sanksjoner, men tar ikke i tilstrekkelig grad høyde for den politiske effekten på den sanksjonerte. Ut ifra dette sluttes det at FNs Sikkerhetsråd ikke har evnet å hindre ulovlig spredning av atomvåpen fordi de ikke har løst den underliggende årsaken disse statene har, deres sikkerhetsbehovet, men heller forverret dette med sanksjonene. Forhandlingene om løsningene som foregår i Sikkerhetsrådet fører til at det er medlemsstatenes egeninteresser som er i fokus i stedet for sikkerhetsbehovet til den sanksjonerte staten, og dette har bidratt til redusert evne til å hindre atomvåpenspredningen.