Endringer i finsk og norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk når nærområdene virker usikre

Abstract

Denne oppgaven er en komparativ casestudie av finsk og norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i periodene på 1990-tallet, etter 2014 og etter 2022. Oppgaven er ment å skape en forståelse for hva småstater gjør når de opplever en ytre trussel av en ikke-alliert stormakt, og hvordan dette kommer til uttrykk i deres utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg har funnet ut at Finland og Norge som småstater endrer sin utenriks- og sikkerhetspolitikk etter hvordan de oppfatter sin trygghet i den internasjonale verdensorden. Det teoretiske rammeverket for oppgaven er defensiv realisme, institusjonell liberalisme og konstruktivisme.

Finland og Norge har begge ført en selvstendig og tydelig utenriks- og sikkerhetspolitikk overfor Russland som har bygget på en balanse mellom avskrekking og beroligelse, med tette samarbeid ved felles interesseområder i sine nærområder. Siden 90-tallet har begge vært opptatt av å bygge tettere samarbeid og holde en åpen dialog og kommunikasjon med Russland. Et tydelig liberalistisk perspektiv på at tette samarbeid og felles interesser vil skape stabilitet og minske faren for misforståelser og usikkerhet. Etter hvert som Russland viser mer aggressiv atferd, flytter også den finske og norske virkelighetsoppfatningen mot en mer realistisk forståelse. Jeg argumenterer i min forskning for at finske og norske myndigheter i større grad oppfatter Russland som en trussel og som opphavet til ustabiliteten i Europa. De første tegnene kommer etter annekteringen av Krimhalvøya og destabiliseringen i Øst-Ukraina, men det tydeligste tegnet kommer etter invasjonen av Ukraina i februar 2022. Etter dette ser man en enda tydeligere utenriks- og sikkerhetspolitikk som fokuserer på sikkerhetssamarbeid, og som knytter seg tettere mot disse sikkerhetssamarbeidene. Som småstat er Finland og Norge opptatt av å ha muligheten til å påvirke i et internasjonalt samfunn hvor alle stater handler etter de samme normene og reglene. Når den internasjonale verdensorden virker usikker, er småstater redd for å bli en brikke i et maktpolitisk spill og søker derfor tettere sikkerhetssamarbeid gjennom bilaterale- og multilaterale avtaler og med allianser for å øke sin trygghet. Dette skjer gjennom en konstruktivistisk forståelse av de ulike aktørene i verdenssamfunnet, og hvem som er deres venner og fiender.