Å være følgeperson til Statens barnehus - En kvalitativ studie om læreres og barnehagelæreres erfaringer i rollen

Abstract

Bakgrunn: Statens barnehus er et samordnet tilbud for barn som må i politiavhør. Dersom foreldre er mistenkte i saken, vil politiet oppnevne en følgeperson som barnet kjenner og har tillit til - ofte en lærer eller barnehagelærer. Følgepersonene er viktige for å støtte barnet gjennom prosessen, selv om de står overfor utfordringer knyttet til taushetsplikt og begrenset informasjon.

Problemstilling: Hvordan erfarer lærere og barnehagelærere å være følgeperson for barn som må i tilrettelagte avhør til Statens barnehus?

Teori: Studien belyses med perspektiver om stress og belastning. Antonovskys salutogene modell benyttes til å utforske sammenhengen mellom stress og helse. Løgstrups teori om den etiske fordring og Honneths anerkjennelsesteori blir brukt for å belyse relasjonelle og etiske utfordringer med å være følgeperson.

Metode: Studien har et kvalitativt design. Det er gjennomført fire individuelle intervju med lærere/barnehagelærere. Intervjuene er analysert med tematisk analyse inspirert av Braun og Clarke.

Funn: Studien viser at følgepersonene opplever betydelig stress og ansvar, manglende støtte og uklarheter i rollen. De rapporterer også om frykt for negativ påvirkning på relasjoner til barn og foreldre, og at dette kan få konsekvenser for deres profesjonelle samarbeid i ettertid.

Konklusjon: Studien avdekker at mangel på forberedelse og støtte kan føre til stress og isolasjon for følgepersonene. Videre at oppdraget kan føre til relasjonelle spenninger til foreldrene, mens relasjonen til barnet kan bli styrket. Studien indikerer behov for bedre informasjonsflyt, klare retningslinjer og systemiske endringer. For å belyse andre perspektiver og omfang av utfordringene, er det behov for videre forskning på temaet.