Resultatbasert forskningsfinansiering i universitets- og høgskolesektoren : virkninger av insentiver?

Abstract

I problemstillingen har jeg sett på produksjonsvirkninger av endringer i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler, nærmere avgrenset til virkning av resultatbasert omfordeling i forskningsproduksjonen. Oppgaven er konsentrert om sammenhengen mellom incentivordninger på institutt/forskernivå og vitenskapelig produksjon, og eventuelt andre faktorer som påvirker output.

Teoretisk grunnlag for oppgaven er bruk av Prinsipal-Agent-teori, og med supplerende innspill fra sosialpsykologiske og psykologiske betraktninger på menneskelig atferd. En utvidelse av den enkle og lineære Principal – Agent – modellen er basert på Multi –Task – analyse. Pricipal – Agent – modellene er supplert med arbeidsmarkedsteori.

Som empirisk grunnlag for oppgaven er det brukt statistikk for universiteter og høgskoler hentet fra Database for høgere utdanning, DBH, i tillegg til registreringer i Frida og Cristin. Funn her er grunnlag for en kvalitativ analyse i form av et intervju med de enhetene som har høyest produksjonsvekst målt i vitenskapelig produksjon pr faglig ansatt gjennom perioden 2004 - 2009. I tillegg til denne analysen, har jeg gått gjennom aktuelle dokumenter som er skrevet om emnet. Gjennom en dokumentanalyse har jeg brukt sentrale funn, perspektiver og konklusjoner fra nasjonale og internasjonale evalueringer.

Innføring av insentiver i sektoren ser ut til å ha bidratt til økt produksjon. Dette gjelder helt klart for vitenskapelig publisering, noe som også er tendensen når en ser på den positive utviklingen Norge har hatt sammenlignet med andre land. Departementet har ut fra dette i stor grad oppnådd mål som var satt for innføring av resultatbasert finansiering i UH-sektoren. Når det gjelder kvalitative mål, har det ut fra oppgavens rammer ikke vært mulig å gjøre konklusjoner om kvalitet.

Arbeidet kan også konkludere med at forskningsinsentiver i stor grad er videreført til lavere nivå ved de fleste universitetene. Form, nivå og styrke varierer fra institusjon til institusjon. De økonomiske insentivenes intensitet synes å være relativt svak i den interne videreføringen, og spørreundersøkelsen konkluderer med at det er ikke-økonomiske insentiver som i stor grad har bidratt til produksjonsendringer.

Det eksisterer ingen former for variabel lønn knyttet til vitenskapelig produksjon på individnivå. Derfor vil betydningen av fastlønn være sentral for å beholde og rekruttere dyktige fagfolk. Det må tilbys en arbeidskontrakt med ”tilstrekkelige” vilkår, konkurransedyktig lønn og utviklingsmuligheter som rekrutter de beste og som gir motivasjon til innsats.

Siden innføring av insentiver for utførelse av en oppgave påvirker forholdet til andre oppgaver, må resultater og effekter vurderes samlet og om disse er i tråd med enhetens målsettinger. Utilsiktede effekter tilsier at 1) insentivenes intensitet i forskningsproduksjon bør vurderes, eller 2) enheten bør vurdere innføring av insentiver i undervisning.