"Æ veit ikkje kor æ skal gå hænne nu..." En kvalitativ studie av pårørendes erfaringer med bruk av lokaliseringsteknologi hos hjemmeboende personer med demenssykdom

Abstract

Sammendrag Norske kommuner står overfor store demografiske utfordringer. Store etterkrigskull kombinert med økende levealder gir en raskt økende andel eldre. En større andel eldre vil igjen innebære en betydelig høyere forekomst av demenssykdom i befolkningen. Denne utviklingen skjer parallelt med nedgang i antall yrkesaktive, noe som i fremtiden vil medføre mangel på personellressurser innen helse- og omsorgssektoren. På bakgrunn av dette søker man andre måter å løse omsorgsoppgaver på, og det siste tiåret har bruk av velferdsteknologi vært et satsingsområde innen den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Tema for denne oppgaven er bruk av lokaliseringsteknologi innen demensomsorgen. Problemstillingen som undersøkes er hvordan pårørende til hjemmeboende personer med demenssykdom erfarer prosessen rundt innføring og bruk av lokaliseringsteknologi i form av GPS-enhet. Herunder rettes fokus særskilt på hva de pårørende erfarer som suksesskriterier og utfordringer ved GPS-bruk, hvordan bruken kan bidra til livskvalitet og hverdagsmestring for tjenestebruker og pårørende, og hvilke etiske refleksjoner de pårørende gjør seg rundt bruk av GPS. Oppgaven baserer seg på en kvalitativ undersøkelse hvor det benyttes individuelle semistrukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Utvalget består av seks pårørende, rekruttert fra tre ulike kommuner. Analysen er inspirert av Braun og Clarke's (2006) tilnærming til tematisk analyse. Resultatene herfra drøftes i lys av tidligere forskning, sentrale føringer og faglitteratur. Mine hovedfunn indikerer at bruk av lokaliseringsteknologi medvirker til økt livskvalitet og hverdagsmestring, for tjenestebruker gjennom at de kjenner seg tryggere, friere og mer selvstendige, og for pårørende ved å virke betryggende og avlastende. Samtidig viser studien at det for de fleste ikke er GPS-bruk alene som fører til disse positive effektene, men at teknologien kombineres med andre tilpassede tjenester eller teknologier. Et interessant funn er at de pårørende ikke opplever teknologien som spesielt kapasitets- eller kompetansekrevende, og at de heller ikke opplever teknologien, med sine overvåkningsmuligheter, som spesielt truende for tjenestebrukers autonomi og privatliv. Sistnevnte ser ut til å ha sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen hvor vi i stadig større grad er vant til å forholde oss til teknologi, herunder også sporings- og lokaliseringsteknologi. Tidligere oppstart med GPS vil for flere være gunstig for å forebygge tilbaketrekking og passivisering, og for å øke tidsvinduet for bruk. Samtidig bør bruken av lokaliseringsteknologi av flere grunner følges opp, noe det ikke virker å være etablert rutiner for i dag.

Abstract Norwegian municipalities are facing major demographic challenges. Large post-war cohorts, combined with increasing life expectancy, are leading to a rapidly increasing proportion of elderly people. Consequently, this demographic shift is expected to result in a significantly higher occurrence of dementia. This development coincides with a decline in the working population, which is likely to cause a future shortage of personnel in the health and care sector. In response, alternative solutions for care tasks are being explored, with the use of welfare technology becoming a focal point in municipal health and care services over the past decade. This thesis focuses on the use of location technology in dementia care, specifically examining how the next of kin of persons with dementia living at home perceive the introduction and use of GPS devices. It particularly addresses the next of kin's views on the success factors and challenges associated with GPS use, its contribution to the quality of life and daily coping for both service users and their families, and the ethical considerations involved. The study is based on a qualitative approach utilizing individual semi-structured interviews for data collection. The sample includes six next of kin, recruited from three different municipalities. The analysis follows Braun and Clarke's (2006) thematic analysis method. The findings are discussed in relation to prior research, key guidelines, and relevant professional literature. The main findings suggest that location technology enhances the quality of life and daily coping for service users by making them feel safer, freer, and more independent. For the next of kin, it provides reassurance and relief. However, the study indicates that these positive effects are typically not due to the sole use of GPS but from its integration with other adapted services or technologies. Notably, the next of kin do not find the technology overly demanding in terms of capacity or expertise, nor do they view its surveillance capabilities as a significant threat to the service users' autonomy and privacy. This perception seems linked to the broader societal trend of increasing familiarity with technology, including tracking and location technologies. Initiating GPS use earlier could prevent withdrawal and passivity among users and extend the effective duration of its use. Nevertheless, the application of location technology requires ongoing monitoring, a practice that currently lacks established routines.