Lofotr – Historiebruk og verdiskapning i «utkanten av utkanten»

Abstract

Under etableringsprosessen av Vikingmuseet på Borg har ulike typer historiebruk blitt anvendt som virkemiddel, men hovedvekten har ligget på vitenskapelig og kommersiell historiebruk. Imidlertid har også historiebrukskategorier som offentlig, underholdende, identitetsskapende, legitimerende og politisk-ideologisk historiebruk gjort seg gjeldende på ulike tidspunkt, i kombinasjon med de førstnevnte.

Borg-prosjektet utviklet seg over tid. I den første fasen av prosjektet var historiebruken utelukkende vitenskapelig. De arkeologiske utgravningene sto i fokus, og museum- og arkeologmiljøet var aktørene som var mest involvert. Universitet i Tromsø ved Tromsø museum ble også inkludert tidlig, noe som utvidet fagmiljøet rundt Borg ytterligere. Med andre ord var behandlingen av det sensasjonelle funnet meget tradisjonell under den første fasen. I 1986 tok historiebruken en ny vending, da ideen om et Vikingmuseum, som skulle komme lokalbefolkningen til gode, vokste frem. På dette tidspunktet blir det tydelig at det vitenskapelige perspektivet fikk konkurranse av ønsket om stedsutvikling. For å kunne gjøre dette var det viktig å tilpasse museet etter markedet som forelå, og med dette begynte Borg-prosjektet å bevege seg i en mer kommersiell retning. Denne prosessen var imidlertid kompleks. Med andre ord utviklet historiebruken seg steg for steg, som et resultat av et samspill mellom ulike impulser og stemmer. Historiebruken fikk en gradvis mer underholdende vinkling, før prosjektet til slutt endte opp som en kombinasjon av hovedsakelig vitenskapelig og kommersiell historiebruk. Her var Horwaths & Horwaths rapport vært spesiell betydningsfull, hvorav markedsaspektet og stedsutviklingen kommer eksplisitt til uttrykk.

Fra dette tidspunktet (1992) ble det et tydelig skille i historiebruken, hvorav museumsformatet fravek den tradisjonelle formidlingsmetoden til fordel for et innovativt levende museum. Dette falt ikke i god jord hos alle, spesielt i fagmiljøene som viste tydelig motstand mot den kommersielle utviklingen. Det fremkom gjennom en uformell samtale mellom meg og en ansatt i administrasjonen på Borg, at Universitet i Tromsø forlangte at det faglige stod i fokus, og truet med å trekke tilbake gjenstandene dersom museet ikke hadde en direktør eller konservator med vitenskapelig bakgrunn. Dette representerer tydelig den hårfine balansen mellom akademisk tyngde på den ene siden og stedsutvikling- og markedsperspektivet på den andre. Med andre ord: det kommersielle dilemmaet styringsgruppen sto ovenfor til enhver tid. Kanskje var det nettopp denne nytenkende vinklingen innenfor museumsdrift som gjorde Borg-prosjektet vellykket, og engasjementet såpass stort.