Hvordan påvirker hormonterapi muskelvekst og treningseffekt hos post-menopausale kvinner?

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Etter overgangsalderen reduseres produksjonen av kjønnshormoner, særlig østrogen, noe som er assosiert med tap av muskelmasse, redusert muskelstyrke og økt risiko for sarkopeni. Dette kan ha betydelige konsekvenser for funksjonsevne, fallrisiko og livskvalitet hos eldre kvinner. Studier har derfor undersøkt hvorvidt HRT kan påvirke muskelhelse og responsen på fysisk trening i denne gruppen. Resultatene er imidlertid sprikende. Noen studier tyder på at HRT kan bidra til økt muskelmasse og styrke, særlig når det kombineres med styrketrening, mens andre ikke finner signifikante effekter. I lys av at stadig flere kvinner lever lange og aktive liv etter menopause, er det derfor relevant å undersøke hvilken rolle hormonterapi kan spille for å bevare muskelfunksjon og forsterke effekten av trening.

Materiale og metode: Det ble gjennomført et litteratursøk i PubMed, samt et søk i UiT sitt AI-verktøy (Keenious), for å finne relevante artikler. Til sammen ble 10 artikler inkludert i studien, alle var enkeltstudier. Artiklene ble publisert fra 2001-2011.

Resultater: Denne litteraturstudien skal prøve å sammenfatte forskning om hormonterapi har effekt på muskelvekst og treningseffekt hos post-menopausale kvinner. Hormonterapi (HRT) hos postmenopausale kvinner kan bidra til å bevare eller øke fettfri kroppsmasse og forbedre muskelsyrke og funksjon, særlig ved å motvirke aldersrelatert muskeltap og fettopphopning. Effekten er tydeligst når HRT kombineres med styrketrening. HRT alene gir ikke betydelig muskelvekst, men kan i tidlig postmenopausal fase ha en viss beskyttende effekt mot sarkopeni. Effektene er generelt moderate og ofte ikke varige. Fysisk trening forblir den mest effektive tiltaket for å fremme muskelhelse i denne gruppen.

Konklusjon: Studien har metodologiske svakheter, som begrenset antall inkluderte artikler, søk i kun én database (PubMed) og vurdering utført av én person. Dette kan ha ført til skjevhet i utvalget. De fleste studiene undersøkte kombinasjonsbehandling med østrogen og progesteron, noe som gjør det vanskelig å skille de individuelle effektene og utelater androgenbehandling med mulig sterkere anabol effekt. Det foreligger stor variasjon i alder, intervensjonsform og dosering mellom studiene, men flertallet er RCT-er, noe som styrker evidensgrunnlaget. Langvarig HRT-bruk innebærer kjente helserisikoer, som økt risiko for bryst- og endometriekreft, og bruken bør derfor individualiseres. Studien avdekker også kunnskapshull, særlig knyttet til betydningen av faktorer som kosthold, søvn, treningsintensitet og livskvalitet. Det er behov for mer forskning på HRT i lys av kvinnehelse gjennom hele livsløpet.