Hvordan forebygge ungdomskriminalitet?

Abstract

Denne studien undersøker hvordan dagens forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet fungerer i en norsk kontekst. Problemstillingen utforskes gjennom tre forskningsspørsmål som retter søkelyset mot sentrale aktører og deres strategier, hvordan forebygging praktiseres i hverdagen, og hvilke utfordringer som oppstår i det tverrsektorielle samarbeidet. Studien er avgrenset til en konkret delbydel som tidligere har vært preget av høy ungdomskriminalitet.

Datagrunnlaget er basert på kvalitative intervjuer med åtte nøkkelinformanter, og dokumentanalyse. Det teoretiske rammeverket bygger på begrepene proaktivitet, forebygging, risikoreduserende barrierer, samarbeid, kommunikasjon og tillit. Disse har fungert som analytiske verktøy for å tolke informantenes erfaringer og praksiser.

Studiens funn viser at det forebyggende arbeidet preges av stor innsatsvilje og relasjonsbaserte tilnærminger, men inkluderer også utfordringer. Taushetsplikten og manglende rolleavklaring begrenser informasjonsflyt og samarbeid. Innsatsen er avhengig av enkeltpersoners initiativ, og fungerende tiltak drives av midlertidig finansiering, noe som gjør dem sårbare. Likevel viser studien at når aktører handler utover sitt formelle mandat og bygger lokal tillit, kan det oppnås varige forbedringer i ungdommers situasjon.

Studien bidrar med innsikt i hvordan forebyggingsarbeidet praktiseres i en lokal kontekst. Videre fremheves behovet for bedre koordinering, langsiktig forankring og justering av strukturelle barrierer. Funnene understreker viktigheten av å styrke samarbeidet mellom aktører og utvikle et mer helhetlig og bærekraftig system for å effektivisere dagens forebyggende arbeid mot ungdomskriminalitet.