Religiøsitet og lokalitet. Embetsblikk på periferiens Norge

Abstract

Temaet for oppgaven er en prestekone og en prest sine blikk på Sør-Varanger-samfunnet henholdsvis på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Det geografiske, kulturelle og sosiale rammeverket er lokalisert til Sør-Varanger, Norges grenseområde mot Russland og Finland. Sør-Varanger sees som periferi i forhold til et nasjonalt perspektiv, der nasjonsbygging og fornorskning sto sentralt som premiss innenfor kirke og samfunnsutvikling. Som embetsfolk kom de sørfra for å representere den kirkelige øvrigheta i periferien. De to personene har uavhengig av hverandre skrevet og utgitt hver sine beretninger fra sine midlertidige opphold der: En prestefrues erindringer av Dikka Thinn Christophersen (1902), og Fra Sydvaranger av Mads le Maire (1982). Det empiriske hovedmaterialet i oppgaven baserer seg på disse bøkene, med nærlesing som metode og i et komparativt perspektiv. Den offisielle norske kirkereligiøsiteten sees i møte med lokal læstadiansk og russisk ortodoks tro, og lokalbefolkningens uoffisielle religiøsitet. Forfatternes statlige, norske kirketro utgjør synsvinkelen på omverdenen i oppgaven, slik de så den. Prestekonen som lekkvinne og presten som embetsmann sees videre i forhold til kjønn, makt, og sosial status.