Var det såkalte cyberangrepet på Estland i 2007 et væpnet angrep etter FN-paktens artikkel 51?

Abstract

Teknologiske fremskritt og samfunnets økende avhengighet av datanettverk har endret det internasjonale risikobildet. I den grad man kan forvente at datanettverk blir nerven i statenes infrastruktur, vil forstyrrelser eller angrep mot cyberdomenet kunne lamme et helt land. Trusselen er kompleks og dynamisk og kommer ikke lenger bare fra såkalte ”hackere” på jakt etter status. Innbrudd i datanettverk blir benyttet til spionasje og forstyrrelser, av stater mot stater, mot militære styrker og mot private selskaper.

Flere land har, eller er i ferd med å utarbeide, nasjonale strategier for cybersikkerhet. Manglende rammer i internasjonal lov gjør arbeidet utfordrende. Med problemstillingen ”Var det såkalte cyberangrepet på Estland i 2007 et væpnet angrep etter FN-paktens artikkel 51?” har jeg prøvet om den eksisterende folkeretten er dynamisk nok til å tilpasses nye og tidligere utenkelige former for angrep. Målet var å finne ut om folkerettens regler forut for væpnet konflikt er anvendelige på cyberangrep.