Regjerlig kyst? Kunnskap og politikk i kystsoneplanlegging

Abstract

Hvordan forvaltes kystsonen? Denne avhandlingen søker å gi svar på dette spørsmålet ved å følge en kommunal kystsoneplanprosess. Case-området er Alta kommune. Avhandlingen studerer hvilke praksiser de kommunale planmyndighetene har satt i gang for å utarbeide en arealplan for sjøområdet. Hvordan har kommunen organisert planprosessen? Hvordan foretar planmyndighetene avveininger mellom ulike interesser? Men aller først, hvordan blir kystsonen mulig å forvalte? Den må først skapes som forvaltningsobjekt. Hva forvaltningsobjekter er, og hvordan de kommer til, er dermed utgangspunkt for denne avhandlingen. Samtidig blir beretningen om hvordan kystsonen konstitueres som et forvaltingsobjekt, også en beretning om hvordan natur gjøres regjerlig. En regjerlig natur er her forstått som en natur som er håndterlig for forvaltningsmyndighetene, og som forvaltningsmyndighetene kan ta avgjørelser på bakgrunn av. Denne avhandlingen tar for seg én bestemt type natur, nemlig kystsonen, her definert som det kystnære sjøarealet. Dette sjøområdet er det altså kommunene som utarbeider arealplaner for. Samtidig er det en rekke sektormyndigheter som har forvaltnings-ansvar for aktiviteter som foregår i kommunenes sjøareal. Avhandlingen viser at denne ansvarsfordelingen kan gi opphav til forhandlinger om hva som er de ulike forvaltnings-myndighetenes handlingsrom. Studien flytter fokuset fra arealplanen som styringsverktøy, til de praksisene som er nødvendige for å produsere dette verktøyet. Sentralt her står beskrivelser av kartlegginger, både av naturressurser og av mulige arealbruks¬konflikter. Etablering av arbeidsgrupper, og gjennomføring av folkemøter og offentlig ettersyn, er andre praksiser som bringer informasjon inn til planmyndighetene. Avhandlingen anvender et STS-perspektiv (Studies of science, technology and society), og undersøker forvaltnings¬praksiser, styringsteknikker og kunnskapstilgang i kommunal arealplanlegging. Ved hjelp av begrepene koordinasjon, distribusjon, og inklusjon diskuterer avhandlingen hvordan de ulike praksisene former forvaltningsobjektet underveis i planprosessen. Avhandlingen argumenterer for at selve prosessen med å etablere prosedyrer for hvordan arealplanleggingen skal foregå, er vel så viktig som styringsverktøy, som det arealplanen er. Gjennom gode prosesser kan man etablere prosedyrer for forhandlinger og konfliktløsning. Dermed argumenterer avhandlingen også for at kystsoneplanlegging er noe langt mer enn en enkel arealfordelingsprosess. Både kystsonen som forvaltningsobjekt og prosedyrene for å håndtere dette objektet, vokser fram gjennom en omfattende forhandlingsprosess.