Hvorfor Libya og ikke Syria? Var R2P bare et blaff?

Abstract

Den Arabiske Våren brøt ut i en rekke land i Nord-Afrika og deretter Midtøsten og førte til en rekke politiske endringer i flere land. Deriblant regimeendringer i Tunisia, Egypt, Libya og skifte av statssjef i Jemen, samt vedvarende borgerkrig i Syria. De folkelige opprørene hadde til felles at de markerte misnøye med sittende regimer og rådende politikk. Opprørene antok ulik karakter ettersom hvilke land det skjedde i, fra fredelige demonstrasjoner til borgerkrig – og internasjonal militær intervensjon. I Libya startet opprøret med demonstrasjoner i øst. Derfra spredte det seg videre til andre deler av landet. Demonstrasjonene gikk i hovedsak ut på kritikk av regimet til Muammar al-Gadaffi. Han valgte å svare opprørerne med våpenmakt noe som provoserte opprørerne til å organisere militær motstand, hvorpå konflikten utviklet seg til en borgerkrig. Opprøret i Syria startet ved flere spredte demonstrasjoner rundt om i landet i Januar-Februar 2011, og utviklet seg for alvor da sikkerhetsstyrker rettet ild mot demonstrasjoner. Regimets voldsbruk ble møtt av væpnet motstand fra opprørerne og konflikten utviklet seg til borgerkrig. Responsibility to protect, ofte forkortet som RtoP eller R2P, er en lære om statens og det internasjonale samfunnets ansvar for å beskytte sivilbefolkningen mot grove menneskerettighetskrenkelser.R2P er i dag forstått som læren om «tre pilarer, fire forbrytelser» og er aktuelt hvis sivilbefolkninger blir utsatt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og/eller etnisk rensing.Studien tar utgangspunkt i debatt om i tilfellet der både Libya og Syria hver for seg ber om internasjonal intervensjon, men bare Libya mottok støtte under R2P.