Kronisk nyresvikt i Tromsøundersøkelsens spesialkohorte i Tromsø-4 og Tromsø-5: Prevalens av kronisk nyresykdom i Tromsøundersøkelsen og bevegelser av kroniske nyresykdomsstadier 1-5 i en 7 års oppfølgingsstudie

Abstract

Innledning: Det er estimert at rundt 10 % av landets befolkning har CKD i følge tall basert på datamaterialet i HUNT. Det er per dags dato imidlertid ikke vært utforsket hva prevalensen av kronisk nyresykdom i Tromsøundersøkelsen er. I denne oppgaven vil jeg undersøke hva prevalensen av personer med kronisk nyresvikt er og hva slags stadium de er i gjennom data fra Tromsøundersøkelsens spesialkohorte som deltok i 1994-95 (Tromsø-4) og den senere oppfølgingsstudien av samme individer i 2001-02 (Tromsø-5) og se hvordan personer med CKD1-5 i Tromsø-4 har beveget seg i stadium i Tromsø-5. Oppgaven vil også utforske differanser av variabler mellom populasjonen med CKD og uten CKD. Materiale og metode: Data er hentet fra 5 674 personer som deltok ved både Tromsø-4 og -5, hvorav 3 306 var kvinner og 2 368 var menn. Alle caser i studien ble ekskludert dersom de i Tromsø-4 eller -5 hadde bakteriuri, eGFR > 200 ml/min/1.73m2 eller manglende verdier for ACR (n=1203) Studiepopulasjonen endte på i alt 4 194 personer, hvorav 2 038 var kvinner og 2 156 var menn. Det ble gjort en sammenlikning av selekterte variabler mellom Tromsø-4 og -5. Studiepopulasjonen ble så inndelt i CKD-stadier etter KDOQI-retningslinjer. Det ble beregnet kjønnsspesifikk prosentvis prevalens for stadier av CKD. Videre ble det undersøkt hvordan personene med CKD beveger seg mellom stadiene fra Tromsø-4 til 7 år senere i Tromsø-5 ved å selektere alle personer som ved Tromsø-4 hadde CKD1-5 (n=86) for så å se hvilket CKD-stadium de hadde i Tromsø-5. Det ble også undersøkt forskjeller av variabler mellom befolkningen med CKD og befolkningen uten CKD i Tromsø-4 og -5. Konklusjon: Kvinner hadde mindre nedgang i eGFR enn menn (-9.0 mot -10.0 ml/min/1.73m2) i løpet av de syv årene. Prevalensen av CKD1-5 i Tromsø-4 ble beregnet til 2.03 % totalt, mens den i Tromsø-5 var på 5.56 %. Utvalgene for CKD-1,-2, -4 og -5 og progresjon i CKD-stadium var for små til å trekke sikker konklusjon ut fra. Det var ikke statistisk signifikante forskjeller i variabler mellom personer som progredierte i sin CKD og de som ble friske av sin CKD, bortsett fra 5.8 år høyere alder blant de som progredierte i CKD-3 gruppen for kvinner. Personer med CKD i forhold til personer uten CKD, hadde høyere verdier for ACR, fibrinogen, SBT, DBT, alder og HbA1c med p-verdi < 0.001 i både Tromsø-4 og -5. Differanser i gjennomsnittlig eGFR mellom de med og uten CKD i Tromsø-4 var -33.7ml/min/1.73m2 for kvinner og -30.6 ml/min/1.73m2 for menn, mens det for de med og uten CKD i Tromsø-5 var -32.4 ml/min/1.73m2 for kvinner og -34.8 ml/min/1.73m2 for menn med p-verdi < 0.0001. For menn økte differansen i eGFR i Tromsø-5, mens den for kvinner minket