Sosialt samspill mellom personer med døvblindhet og ansatte i et bomiljø: Hvordan vurderes samspillet av personer med og uten kjennskap til døvblindhet?

Abstract

Døvblindhet er en sjelden funksjonsnedsettelse, som innebærer en kombinert syns,- og hørselsnedsettelse. Personer med døvblindhet vil ha varierende behov for individuell tilpasning i alle aktiviteter, og tilrettelegging for sosialt samspill og kommunikasjon (Rødbroe og Jansen, 2012a). Det er forsket lite på gruppen med dette kombinerte distalsansetapet, og det er viktig med økt kunnskap for å maksimere deres livskvalitet og gi økte muligheter til deltakelse i samfunnet.

Denne studien undersøkte hvordan personer med og uten kjennskap til døvblindhet, vurderte sosialt samspill og kommunikasjon, mellom personer med døvblindhet og ansatte i et bomiljø. Dette ble gjort ved at en gruppe med kjennskap og en gruppe uten kjennskap til døvblindhet, bedømte ti videoklipp av positive samspillsituasjoner mellom personer med døvblindhet og ansatte. Analysene av data viste varierende funn, der det på noen av videoklippene fremkom signifikante forskjeller mellom observatørgruppene, mens det på andre ikke fremkom slike forskjeller. Vi så en tendens til at gruppen med kjennskap oftere bedømte at personer med døvblindhet kom med forståelige uttrykk. Videre viste resultatene signifikante forskjeller mellom observatørgruppene i forhold til hva de ansatte særlig reagerte på hos personene med døvblindhet. I diskusjonen drøftes mulige forklaringer til resultatene.