Hvor basale er basalfag? Basalfagenes rolle i allmennpraksis

Abstract

INTRODUKSJON: Hovedfokuset i medisinstudiets første fase er å tilegne seg store mengder basalfagskunnskaper. Det er mulig at denne investeringen og tilnærmingen er overdrevet med tanke på det kliniske arbeidet etter endt utdanning. Hvilken rolle har egentlig basalfagskunnskaper for den praktiserende lege? METODE: Det ble gjort feltobservasjon på legekontor på totalt 2 dager med en dags mellomrom for bearbeiding av feltnotater. Fire dager etter siste observasjon ble det gjennomført et intervju med samme lege, etterfulgt av transkripsjon av lydopptak. Analyse av feltnotater ble gjort for å identifisere hovedtema og mulig bruk av basalfag i aktuelle resonnement. Analysen av intervjuet ble gjort via ”grounded theory”. RESULTAT: Det ble observert totalt 30 konsultasjoner. Ut i fra observatørens egne refleksjoner ble det spekulert om når i konsultasjonen det var potensiell bruk av basalfag. Intervjuanalysen avslører tre sentrale koder for legens praksis: ”kunnskap og erfaring”, ”tiltak og risikoprioritering” og ”diagnostikk og årsaksforklaring”. KONKLUSJON: Legens praksis består i å vurdere om pasienten er frisk eller syk, og grad av fare/risiko. Legen har en rekke modaliteter som hun benytter under informasjonsinnsamlingen. Valgene preges av legens oppfatning av pasientens risiko. Klinisk kunnskap er forutsetningen for å tenke bredt i denne prosessen, samtidig er det erfaring som kanskje står mest sentralt når det kommer til praksis. Etter hvert som mer og mer informasjon om pasienten foreligger skal legen avgjøre hva plagene tilskrives. Basalfagskunnskaper er da utgangspunktet for legens forståelse av pasientens tilstand.