Formidling av fysioterapikunnskap og praktisk kunnskap etter undersøkelse av et barn. En kvalitativ undersøkelse av erfarne barnefysioterapeuters verbalisering av kunnskaper i intervju og i skriftlige fysioterapirapporter.

Abstract

Hensikten med denne kvalitative studien var å få en større forståelse av hva barnefysioterapeuter verbaliserer kunnskap om etter en undersøkelse av et barn, og hvilke aspekter ved fysioterapeutens praksiskunnskap som kommer til uttrykk i skriftlig og muntlig formidling. Studiens datamateriale består av skrift og tale om praksis: Intervju med tre erfarne barnefysioterapeuter samt fysioterapirapport fra de samme tre fysioterapeutene. Studien er forankret i en hermeneutisk vitenskapstradisjon. Studiens datamateriale og teori forholder seg på ulike måter til fenomenologi, og til empirisk-analytisk vitenskapsteori.

Studiens teorikapittel starter med en framstilling av noen teoretiske forhold knyttet spesielt til barnefysioterapi. Det gjøres deretter rede for ontologiske og epistemologiske forhold knyttet til fysioterapi og til fysioterapipraksis. Det gis en oversikt over teorier som kan beskrive og påvirke fysioterapeuters praksisforståelse og praksisutøvelse. Til slutt belyses teori knyttet til taus kunnskap og til språkliggjøring av kunnskap.

Studien viser at viktige elementer ved barnefysioterapeuters praksiskunnskap kan verbaliseres og formidles i et intervju gjennom beskrivelser, tolkninger, vurderinger og begrunnelser. Denne kunnskapen kan knyttes både til en kroppsfenomenologisk og til en dualistisk kroppsforståelse. I fysioterapirapportene verbaliseres og formidles i hovedsak fysioterapeutens påstandskunnskap. Det ser ut til at det kan være vesentlige vitenskapsteoretiske og kunnskapsteoretiske forskjeller mellom det som formidles i muntlig intervju/samtale og det som formidles skriftlig. Denne forskjellen kan forstås ut fra teorier om vitenskapelige paradigmer og gyldiggjøring av kunnskap. Det kan se ut som om fysioterapeuter i sin skriftlige fagformidling i større grad tilpasser seg gyldighetskriterier fra det empirisk-analytiske paradigmet og fra evidensbasert praksis enn de gjør i muntlig fagformidling. Når gyldighetskriterier fra andre saksforhold brukes på fysioterapi står viktige fenomener i fysioterapifaget i fare for å dedifferensieres. Studien argumenterer for at fysioterapeuters krav om respekt for eget fag og egen profesjon bør bunne i en fagutøvelse og fagformidling som integrerer perspektiver og som forener handling og vurdering, og viser til at det ontologiske og epistemologiske grunnlaget for evidensbasert praksis ikke er tilstrekkelig for profesjonell fysioterapipraksis.

The purpose of this qualitative study was to gain a better understanding of pediatric physioterapists` verbalization of knowledge after an examination of a child, and to understand how aspects of pediatric physiotherapists` practical knowledge are expressed in written reports and in interviews. The study`s material consists of qualitative interviews with three experienced pediatric physiotherapists, and of written physiotherapy reports from these physiotherapists. The scientific perspectives used to analyse data and discuss themes that arise through the study, are connected to the hermeneutic tradition. The material and theories relate in different ways to phenomenology, and to empiric and positivistic scientific theory.

The study`s theoretical part is introduced by a review of some theoretical aspects especially related to pediatric physical therapy. Then, ontologic and epistemologic questions relevant to physiotherapy and physiotherapy practice are presented, and an overview of theories that describe and influence physicotherapist`s understanding and execution of practice are given. Finally, some selected theories concerning tacit knowledge and verbalization of knowledge are highlighted.

This study shows that important elements of pediatric physiotherapists` practical knowledge have a potential for verbalization. Practical knowledge is verbalized in interviews through descriptions, interpretations, assessments and reasoning, and relates to both a phenomenologic view of the body and to a dualistic understanding of the body. The physiotherapists` written reports express first and foremost the physiotherapists` propositional knowledge. There seems to be scientific and epistemological differences of significance between what is verbalized through interviews/professional conversation, and what is expressed through written reports. These differences can be understood through theories of scientific paradigms and validation of knowledge. It seems that physiotherapists to a certain extent adopt the validation criteria from the empiric-analytic paradigm and from evidence-based practice in their written reports. The interviws show a greater variation of validation criteria from different paradigms. When validation criteria from other areas and professions are applied to physiotherapy, important physiotherapy-related phenomena are in danger of being dedifferentiated. The study suggests that the physiotherapy profession`s demand for professional acceptance should be embedded in a practice that integrates different scientific perspectives, and unites action and assessment. Both written and oral verbalization of practice has a potetial to reflect these perspectives of knowledge. This study also suggest that the ontologic and epistemologic foundations for evidence-based practice are insufficient for professional physiotherapy practice.