Ergoterapibehandling til pasienter med distal radiusfraktur -hva kjennetegner ergoterapipraksis til denne pasientgruppa?

Abstract

Sammendrag Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan ergoterapeuter som jobber med rehabilitering av pasienter med distal radiusfraktur beskriver sin praksis og hva de trekker fram som vesentlig. Distal radiusfraktur, eller håndleddsbrudd er den vanligste bruddtypen her i Norge. Det utgjør ca. 20% av alle bruddskader, noe som gir en forekomst på mer enn 15 000 skader pr år. Pasientgruppen er valgt ut på bakgrunn av den høye forekomsten.

Det er gjort et stort arbeid med å gi ut nasjonale retningslinjer for den medisinske behandlingen av disse skadene i den hensikt å sikre pasientgruppa en mer ensartet behandling av høy kvalitet. Når det gjelder gjenopptrening etter distal radiusfraktur finnes det ingen nasjonale – eller internasjonale retningslinjer. Det er gjort flere studier for å se på effekt av ulike behandlingstilbud, men disse viser ingen sterk evidens for en bestemt behandlingsform.

Det er skrevet lite om hva ergoterapeuter bringer inn i rehabilitering av pasienter med distal radiusfraktur. Jeg ønsket å utforske hvordan ergoterapeuter beskriver sin praksis i møte med denne pasientgruppa. Forskningsspørsmålet er; Hva kjennetegner og hva trekker ergoterapeuter fram som vesentlig i rehabiliteringen av pasienter med distal radiusfraktur?

Studien er kvalitativ. Utvalget av informantene er strategisk. 5 erfarne ergoterapeuter er intervjuet. Alle arbeider ved ulike sykehus i Norge.

Det teoretiske grunnlaget som er valgt for å belyse funnene i materialet er aktivitet og deltakelse slik det forstås i ergoterapifaget. Kunnskap, ulike perspektiv på kropp og klinisk resonnering slik det beskrives av Mattingly og Fleming (1994) er sentrale i analysen av materialet.

Funnene viser at samtidig som ergoterapeuten har fokus på den skadede armen, rettes det også stor oppmerksomhet mot hvem pasienten er som person og livssituasjonen vedkommende inngår i. Aktivitet brukes som redskap i kartlegging, som middel og mål, og ergoterapeutene har fokus på å muliggjøre aktivitet i hverdagslivet. Jeg ble overrasket over i hvor stor grad anvendelse av aktivitet kommer fram i materialet tatt i betraktning at dette er en praksis som har sterk tilknytning til biomedisinen. Funnene viser også ergoterapeutenes fokus på å gi pasienten ansvar for prosess og framgang i rehabiliteringsforløpet. Behandlingsforløpene slik de beskrives viser en stor romslighet for individuell tilpasning til den enkelte pasienten.

Nøkkelord: ergoterapi, distal radiusfraktur, rehabilitering, klinisk resonnering, aktivitet

Abstract The purpose of this study is to explore how Occupational Therapists describe their practice and what elements in this practice they consider to be essential, when working in rehabilitative services with patients diagnosed with distal radius fracture. Distal radius fracture is the most common fracture in Norway. This diagnosis constitutes 20% of all fractures, with an annual incidence of more than 15.000 injuries. The patient group is selected on the basis of the high incidence. In order to ensure a more homogenous and high quality treatment given, national guidelines for the medical treatment of this diagnosis are developed. There are no national or international guidelines given for rehabilitation after distal radius fracture. Several studies have investigated the effect of different treatment modalities, but none gives a strong evidence for any specific treatment modality. In my study, I have found little documentation on what contribution occupational therapists give in rehabilitation of patients with distal radius fractures. My aim with this study is therefore to explore how occupational therapists describe their practice working with these patients. The research question is; what characterizes the rehabilitation and what does the occupational therapists highlight as significant in the rehabilitation of patients with distal radiusfraktur? The method of this study is qualitative interview with five strategically selected, experienced occupational therapists working in different hospitals in Norway. The theoretical foundation chosen to enlighten the findings of this study are activity and participation as described in occupational therapy, as well as theory on knowledge and different theoretical perspectives on how to understand the body, Clinical reasoning as described by Mattingly and Fleming (1994) are central to analysis of the material. The result of this study shows that the occupational therapist focuses on the injured arm, but simultaneously she focuses on who the patient is and his life circumstances. Which activities and occupations are essential for his daily life? Activities are applied as tools in assessment, as means and goals in treatment. The focus of the occupational therapy given is to make daily activities and occupations possible. It was a surprise to find that activities were applied to such a wide extent, considering the strong connections to biomedicine in this kind of occupational therapy practice. The findings also show how the occupational therapists focuses on giving the patient responsibility for the process and progress in their own rehabilitation. The pathways as outlined shows a great spaciousness for individual adaptation.

Key words: occupational therapy, distal radius fracture, rehabilitation, clinical reasoning, activity