Vaksinering og smoltifisering av atlantisk laks (Salmo salar L.). Betydning av sjøvannstoleranse for mottakelighet for infeksiøs pankreas nekrose (IPN)

Abstract

Dødelighet hos smolt etter sjøutsett er et stort problem for lakseoppdrettsnæringen, og en betydelig del av all fisk som settes ut i havet når ikke konsum. Nøye overvåking og analysering av smolten gjøres for å sikre at den skal håndtere overgangen fra ferskvann til sjøvann på best mulig måte. Tross dette har man ikke klart å kartlegge nøyaktig hvorfor så mange fisk dør i starten av sjøfasen, og skylden legges ofte på ”dårlig smolt”. I vinterperioden før utsett vaksineres fisken mot de mest vanlige sykdommene som kan ramme norske oppdrettsanlegg. Disse har stort sett veldig god effekt og skal ha mye av æren for den kraftige veksten i næringen de siste fem-og-tjue årene. Riktig nok ser man fortsatt utbrudd av sykdommer som, med tanke på vaksineeffekten sett i laboratorieforsøk, burde vært tilnærmet utryddet. Én av disse er virussykdommen infeksiøs pankreas nekrose (IPN) som er utbredt hos laksefisk langs hele kysten av Norge og store deler av Europa. For å bedre kunne forstå hva som skjer immunologisk med laksen under smoltifiseringen, og hva som kan påvirke overlevelse etter sjøutsett, er det naturlig å se på hvordan vaksinert og uvaksinert fisk reagerer på sykdom i ulike stadier av smoltifiseringen. Dette kan bidra til økt forståelse for når i smoltifiseringsprosessen fisken er mest følsom for sykdom, og om smoltstatus påvirker responsen til vaksinen. I dette forsøket ble atlantisk laks (Salmo salar L.) utsatt for sommerstimuli i én, tre og seks uker før overføring til sjøvann. Disse tre smoltifiseringsregimene skulle framprovosere smolt med tre ulike grader av smoltifisering. Innenfor hvert regime var det to grupper: én uvaksinert gruppe og én gruppe vaksinert med en kommersielt tilgjengelig vaksine mot IPN. Fisken ble overført til sjøvann og smittet med infeksiøs pankreas nekrose virus (IPNV). Monitorering av dødelighet, samt prøvetaking av organer og blod, pågikk i syv uker etter smitte. Smoltindeks, osmolalitet- og kloridverdier i serum, vekstmålinger og Na+/K+ - ATPase aktivitet i gjellene viste at tre ulike grader av smoltifisering ble oppnådd. Dødelighetstallene viste at vaksinert fisk var godt beskyttet mot sykdommen, uavhengig av smoltstatus. For den uvaksinerte smolten var dødeligheten høyest hos den gruppen fisk som gjennomgikk antatt optimal smoltifisering og lavest hos den antatt dårligst smoltifiserte gruppen. Osmoregulatoriske problemer som følge av dårlig smoltifisering fører til økt stress og dårlig vekst hos fisken etter sjøutsett. Dette kunne man forvente ville økt mottakeligheten for IPN og dermed forhøyet dødeligheten hos antatt dårligst smoltifisert fisk, men resultatene viste det motsatte. Disse resultatene gir indikasjoner på at fysiologiske og immunologiske prosesser i laksen tidlig i smoltifiseringsprosessen beskytter den mot sykdom i større grad enn for antatt optimalt smoltifisert fisk. For å belyse årsakene til dette ble ELISA og real-time qPCR brukt for å måle antistoffrespons i blod, samt uttrykk av antivirale gener og tilstedeværelse av virus i hodenyre hos fisk fra alle forsøksgruppene.