Kunsthistoriens politikk

Abstract

Det er velkjent hvordan etableringen av Finnefondet, språk og skolepolitikk, samt salg og tildeling av jord for å fremme norsktalende bosetting i grenseområdene i nord utover på 1800- og 1900-tallet kan ses som deler av en strategisk fornorskingspolitikk.[1] At kunst- og kulturfeltene kan ha bidratt til å fremme ensretting av samfunn og medborgerskap – endog til fornorskning – synes å være mindre kommunisert og undersøkt. Samiske språk ble forsøksvis utradert ved hjelp av politiske virkemidler, men hva med samiske kulturuttrykk? Hvilken plass fikk samisk kunst i norsk kunsthistorie og i tilhørende nasjonale kunstinstitusjoner? Har kunsthistorien bidratt i fornorskingsprosessene? I så fall, hvordan?