Borealisme og kulturnasjonalisme : bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830-1920

Abstract

Nord som kulturelt avvik og kulturell essens: 1800-tallets kulturelle forestillinger om nordlig geografi og nordlige folk er svært mangetydige, og spenner fra nedlatende forakt via romantisk eksotisering til sterk idealisering.

Avhandlinga Borealisme og kulturnasjonalisme. Bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830-1920 ble levert i mars 2010, og forsvares for graden ph.d. 26. november samme år. Utgangspunktet for avhandlinga var et ønske om å drøfte hvordan og i hvilken grad 1800-tallets folkeminnegranskere gjennom sin faglige virksomhet skapte bilder av nordområdene og deres kulturelle og etniske mangfold, som over tid har nedfelt seg i norsk og russisk nasjonal mytologi og som har bidratt til å definere nordområdene og deres plass i det nasjonale fellesskapet. Begrepet borealisme viser til folkeminnegranskernes forståelsesrammer i møte med folk og kulturer i nord og deres speiling av det nasjonale i det nordlige. Borealismen utgjorde slik del av den bredere kulturnasjonalismen som preget det folkloristiske fagfeltet gjennom 1800-tallet.

Både nordmenn og russere har tradisjon for å forstå seg selv som nordlige folk, med en nærmest medfødt evne til å mestre snø, kulde og karrig arktisk natur, og vi finner en parallell når det gjelder idealiseringen av slike nordlige karakteristika innenfor de framvoksende nasjonale fellesskapene i Norge og Russland gjennom 1800-tallet. Denne avhandlinga viser imidlertid at folkeminnegranskerne, som hadde en sentral rolle i skapingen av de nasjonale nordlighetsforestillingene, i svært ulik grad knyttet disse forestillingene til de to landenes nordligste deler: Mens norske folklorister i hovedsak skapte et bilde av det nordlige Norge som en eksotisk periferi uten videre betydning for det nasjonale kulturelle fellesskapet, tegnet russiske folkeminnegranskere et bilde av nord som reliktområde for en autentisk og velbevart russisk kulturarv. Langs Kvitsjøens kyster mente man å finne en levende folkekultur av nasjonal betydning, ikke ulik det norske folklorister avdekket på det sentrale Østlandet. I forlengelsen av dette ble det russiske nord innlemmet som et sentralt område innenfor det russiske nasjonale fellesskapet, mens det norske nord i langt større grad ble marginalisert innenfor tidas overordna diskurs om hva som utgjorde det genuint norske.