Paleo-klimatisk og oseanografisk utvikling i Ingøydjupet, gjennom deglasiasjon og Holosen, basert på undersøkelser av kornfordeling og bentiske foraminiferer

Abstract

To kjerner fra Ingøydjupet i sørvest Barentshavet, 11HH-152MC og JM06-012GC, er blitt undersøkt for å undersøke den paleo-klimatiske og paleo oseanografiske utviklingen i Barentshavet. Dette er rekonstruert basert på undersøkelser av bentiske foraminiferer og kornfordeling. Kjernenes lengde er på henholdsvis ca 50 cm og 200 cm og 3 radiokarbon dateringer ligger til grunn for alderskronologien. Beregnet sedimentasjonsrate for Gravitycore (06GC-012) er henholdsvis 7,25 cm og 50,77 cm per 1000 år, mens for Multicore (11HH-152MC) er det henholdsvis 35,7 cm per 1000 år. Aldersmodellen dekker et aldersspenn over de siste ca 13400 årene og avdekker gjennom disse årene et varierende klimatisk og oseanografisk forløp i Ingøydjupet. Gjennom Allerød var vannmassene ved lokaliteten preget av et gradvis økende distalt glasiomarint miljø med generelt kalde bunntemperaturer, og gradvis mindre sjøis og isfjell drifting. Perioden ble avløst av den kaldere perioden Yngre Dryas som førte til markante endringer i både faunaen og sedimentene, med klar dominans av polare arter samt relativt høye sjøis og isfjell avsetninger. Flerårig sjøisdekke preget overflate vannmassene i store deler av Yngre Dryas mens det var kalde bunntemperaturer på havbunnen og til tider tydelig roligere havstrømmer. Preboreal etterfølger med en markant økning av innstrømming av atlantisk vann inn i tidlig Holosen kun avbrutt av en kortvarig avkjølingsperiode med økt sjøis avsetning. Innstrømmingen av atlantisk vann øker markant fra tidlig Holosen og markerer perioden med den høyeste innstrømmingen av atlantervann frem til ca 9800 år. Innstrømmingen reduseres markant for de neste 700 årene og de oseanografiske forholdene preges av en tilbakevending av kaldere bunnvannmasser med økende sjøis og isfjell avsetninger. Et klimatisk optimum oppstår for 8500 år siden med høyere innstrømming og økning i bunntemperaturen og strømhastighet. Området var her preget av økende grad av smeltevann og mindre sjøis. To nedkjølingsepisoder i perioden 7500-7000 og mellom 5650-3500 år, med en lav bunnhastighet og med økt sjøis og isfjell. Generelt for perioden i sen Holosen, fra ca 4250 til i dag preges lokaliteten av for det meste kalde bunnvannsmasser med sjøis avsetninger.