På egen hånd. Avstandsstrategier og autentisitet i Seattle-undergrunnen

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg et subkulturelt miljø i Seattle i USA, og baserer seg på feltarbeid utført der, våren 2014. Studiet spør hva DIY (do-it-yourself) betyr for de involverte aktørene i dagens situasjon og hvordan denne ideologien uttrykkes i praksis. Subkulturer og betydningen de har, både fra et analytisk perspektiv og i et emisk et, har gjennomgått flerfoldige endringer gjennom de siste tiår. Disse endringene preger den sosiale organiseringen av slike miljøer og hvordan aktørene involvert i de konstituerer sine identiteter. En sentral variabel i etterkrigstidens subkulturer og helt opp til dagens situasjon er hva jeg kaller avstandsstrategier. Simultant konstruerer disse strategiene grenser til andre miljøer og et kollektivt fellesskap innad i subkulturen. Gjennom å se på disse avstandsstrategiene tar avhandlingen for seg hvordan DIY-miljøets aktører plasserer seg selv i marginale posisjoner på siden av det det konforme musikalske landskapet i søket etter det autentiske uttrykket. I tillegg rettes det fokus mot den historiske utviklingen forskningen på subkulturer har hatt siden de såkalte Chicago- og Birmingham-skolene sto som de mest sentrale institusjonene i dette forskningsfeltet. I motsetning til flere av samtidas forskere på subkultur, argumenterer denne avhandlingen for en fortsatt relevans for bruken av både subkultur og konformitet. I de analytiske delene av avhandlingen vil sentrale elementer ved miljøets sosiale modell belyses, i tillegg til hvordan aktørenes medlemskap opprettholdes gjennom et resiprositetsprinsipp. Analysen vil mot slutten også peke på to paradokser ved DIY-ens natur, i forhold til både autentisitetsidealet og aversjonen miljøet viser mot såkalt «hipness».