Browsing 5. års oppgave (profesjonsstudiet medisin) by Title
DSpace/Manakin Repository
- Home
- Det helsevitenskapelige fakultet
- 5. års oppgave (profesjonsstudiet medisin)
- Browsing 5. års oppgave (profesjonsstudiet medisin) by Title
Browsing 5. års oppgave (profesjonsstudiet medisin) by Title
-
Bektesevic, Emina (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2011)[+][-]
Abstract: PROBLEMSTILLING: LASIK og overflatelaserbehandling er to operasjonsteknikker som brukes i behandling av myopi, hvorav LASIK er den mest utbredte. Denne studien ser nærmere på forutsigbarhet, stabilitet og effektivitet av LASIK over en 11- årsperiode, samt forutsigbarheten og stabiliteten av en ny overflatelaserbehandlingsteknikk – Custom transepithelial ”no-touch” (cTEN) over en ett-årsperiode. METODE: En meta-analyse av LASIK-resultater og retrospektiv analyse av 117 øyne behandlet med cTEN dannet grunnlaget for sammenligning av de to metodene. Analysedelen omhandlende behandlingsresultater av LASIK var basert på litteraturstudier, og den nødvendige litteraturen ble funnet ved systematiske søk i Pubmed Database. Resultatene brukt i den statistiske analysen av cTEN har opphav i 117 øyne behandlet med cTEN ved Synslaser Tromsø i perioden 01.01.09 – 31.06.09. RESULTATER: Analyse av behandlingsresultatene etter LASIK viser en gradvis regresjon av sfærisk ekvivalent 11 år postoperativt, dog er denne tilstrekkelig lav til at pasientene affisert av dette, forblir lavmyope. Ved LASIK- behandling er det de moderat myope som oppnår høyest korreksjonsmengde, mens de lavmyope får lavest sfærisk ekvivalent. Pasienter behandlet med cTEN kan få en lett overkorreksjon. KONKLUSJON: Behandling med LASIK og cTEN er forutsigbare og effektive prosedyrer for behandling av myopi. Behandling med LASIK medfører en mild regresjon i refraksjon i minst 11 år postoperativt, mens behandling med cTEN kan føre til en lett overkorreksjon som vedvarer i minst ett år postoperativt. URI: http://hdl.handle.net/10037/3731 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (157.1Kb) -
Mortensen, Synnøve Gjelsten (Master thesis; Mastergradsoppgave, 01-Jun-2012)[+][-]
Abstract: Bakgrunn:Normal pubertetsutvikling krever god ernæringsstatus og normale hormonelle forhold. Ved anorexia nervosa (AN) sees en rekke endokrine adaptasjonsresponser sekundært til sult, bl.a. hypogonadotrop hypogonadisme og en karakteristisk, høy GH-sekresjon med perifer GH-resistans og medfølgende lav produksjon av IGF-1 i lever og annet vev. Det er observert at mange som behandles for AN er små for alderen og forblir lave etter tilfriskning. Dette kan skyldes at den dysfunksjonelle reguleringen i gonade- og GH-IGF-1-aksene rammer det genetisk bestemte lengdevekstpotensialet gjennom forsinket eller avbrutt pubertetsmodning. Resultatet kan bli lavere voksenhøyde enn forventet. Materiale og metode: Oppgaven er en litteraturstudie basert på artikkelsøk i PubMed. Bakgrunnsinformasjon er hentet fra lærebøker i fysiologi og ernæringslære. Resultater/fortolkning: Alvorlig underernæring vil påvirke lineær vekst i barne- og ungdomsalder og vekstarrest er relatert til lavt kaloriinntak. Om resultatet blir permanent høydetap eller ikke ser ut til å avhenge av tidspunkt for sykdomsdebut i forhold til pubertal vekstspurt og epifyseskivefusjon, samt alvorlighetsgrad og varighet av sykdom. Reernæring reaktiverer skjelettmodningsmekanismene, og forutsatt at tilvekstpotensialet fremdeles er til stede, kan genetisk målhøyde nås gjennom innhentningsvekst. De patofysiologiske mekanismene bak trenert pubertet og veksthemming er komplekse og ikke fullt klarlagte, men hovedfaktorene er mangel på kjønnshormoner, endringer i GH-IGF-1-aksen, hypotyreodisme og hyperkortisolisme. Grad og varighet av underernæring samsvarer med senere konsekvenser. I tillegg ser det ut til at menn rammes fysisk hardere enn kvinner med tilsvarende sykdomsgrad. Høyde er ellers et polygenetisk trekk som resulterer i ulik fenotype alt etter genenes samspill og hvordan de påvirkes av andre faktorer. Det savnes større studier med klart skille mellom pre- og postmenarkeale deltakere, på yngre barn og gutter, samt på det genetiske aspektet ved AN. URI: http://hdl.handle.net/10037/4513 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (611.4Kb) -
Enga, Kristin; Hansen-Krone, Ida Johanne (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2011)[+][-]
Abstract: Abstract Introduction: The relationship between arterial cardiovascular disease (CVD) and venous thromboembolism (VTE) is debated. The knowledge about lifestyle as a risk factor for CVD is substantial, while there are few conclusions are reached on the association between lifestyle and VTE. The aim of this review was to assess whether known cardiovascular lifestyle risk factors also are associated to the risk of VTE. Methods and results: We conducted a PubMed search of the existing literature using key words for venous thromboembolism, cardiovascular disease and lifestyle. All of the lifestyle factors are established risk factors for CVD. Studies on physical activity and VTE have diverging results; being physically active was both associated with decreased and increased risk of VTE. In contrast, body mass index (BMI) is recognized as a risk factor for VTE. Only two studies are conducted on the relationship between diet and VTE, and they reach opposite conclusions. The results on alcohol and VTE were conflicting; this is probably due to different study designs and populations. The only study done on coffee and VTE found no association. Heavy smoking yields an increased risk of VTE. Psychosocial factors have not been investigated in relation to VTE, except self-reported stress, which has been reported to increase the risk of pulmonary embolism. Lastly, high socioeconomic status was inversely associated with VTE risk. Conclusions: BMI is the only clear common risk factor for both CVD and VTE, while more studies on general populations are needed to reach conclusions concerning the other risk factors. URI: http://hdl.handle.net/10037/3758 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (165.6Kb) -
Styren, Kersti Elisabet (Master thesis; Mastergradsoppgave, 01-Jun-2012)[+][-]
Abstract: Bakgrunn: I studien foretas en grundig undersøkelse av likheter og forskjeller mellom hemolytisk sykdom hos foster og nyfødte (HDFN) og føtal/neonatal alloimmun trombocytopeni (FNAIT), spesielt med hensyn til immuniseringsmekanismer og antigen. Målet er å svare på om de immunresponser som resulterer i henholdsvis HDFN og FNAIT er mer like enn tidligere antatt, og om FNAIT kan forebygges med spesifikke antistoffer på samme måte som HDFN forebygges med anti-D antistoffer. Materiale og metode: For å svare på problemstillingene gjennomføres en litteraturstudie som behandler artikler om de aktuelle sidene ved HDFN og FNAIT. Materialet til studien er funnet gjennom systematiske søk i medisinske databaser, herunder PubMed, Tidsskriftet for Den norske Legeforening, Medline og UpToDate. Resultat og fortolkning: Ved HDFN og FNAIT utvikles en alloimmunrespons som følge av uforlikelighet mellom mors og fosters antigen på henholdsvis røde blodceller og blodplater. Uforlikelige antigen resulterer i en humoral immunrespons med produksjon av IgG-antistoffer. Antistoffene kan transporteres over placenta og gi destruksjon av fostercellene. Immunisering ved HDFN forekommer i forbindelse med føtomaternelle blødninger under fødselen. Immuniseringen ved FNAIT var tidligere antatt å skje i løpet av første uforlikelige svangerskap, men observasjoner tilsier at flertallet immuniseringer skjer i forbindelse med fødselen. Dette tyder på at immuniseringsmekanismene ved FNAIT og HDFN er mer lik enn tidligere antatt. En viktig forskjell mellom de to immuniseringsmekanismene er at RhD-antigen kun foreligger på de røde blodcellene, mens plateantigen finnes på en rekke vev utover blodplatene. Dermed kan en høyere andel immuniseringer i løpet av svangerskap ved FNAIT forklares av at det foreligger flere antigenkilder for FNAIT sammenliknet med HDFN. Det at immuniseringsmekanismene som ligger til grunn for HDFN og FNAIT er mer like enn tidligere antatt, spesielt med hensyn til immuniseringstidspunkt, gjør det sannsynlig at samme profylaksestrategi, med infusjon av spesifikke antistoffer, kan benyttes så vel ved FNAIT som HDFN. URI: http://hdl.handle.net/10037/4507 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (617.6Kb) -
Madsen, Trond Olav S.; Kristiansen, Stian (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2005)[+][-]
-
Holmvik, Stian; Ludviksen, Kine (Master thesis; Mastergradsoppgave, 12-Sep-2003)[+][-]
-
Holth, Kristina (Master thesis; Mastergradsoppgave, 21-Sep-2005)[+][-]
-
Østerkløft, Evi Camilla; Kirkesæther, Kristine (Master thesis; Mastergradsoppgave, 2006)[+][-]
-
Nilsen, Laila (Master thesis; Mastergradsoppgave, Sep-2003)[+][-]
-
Falch, Birgit Margrethe (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2008)[+][-]
Abstract: Omhandler bruk av maggotterapi i behandlingen av behandlingsresistente sår og inflammerte sår.Gir en oversikt over maggotterapiens prinsipper,virkemåter og muligheter. URI: http://hdl.handle.net/10037/1762 File(s) in this item: 1
student.pdf (748.0Kb) -
Thesen, Terje; Woje, Jostein Klungsøyr (Master thesis; Mastergradsoppgave, 2008)[+][-]
Abstract: Background: Malaria is a parasitic disease which kills somewhere between 0.5 to 3.0 million people each year, 75% of these are children under the age of five. The most affected region is sub-Saharan Africa. Our aim was to study malaria in children admitted at Haydom Lutheran Hospital (HLH), which is remotely situated in the Mbulu district in northern Tanzania. The hospital covers an area with around 440 000 people and malaria is endemic in this area. Material and methods: We conducted a follow up study in a period from 27.06.06 to 17.07.06 where we registered all patients below five years of age who were admitted with fever or other possible symptoms of malaria, and all children treated with quinine. The following data were registered: age, sex, length of admission, blood slide, fever, Hb, treatment and symptoms and outcome. Results/Discussion: 191 patients were included during the 3 week study period. The median age of the patients was 8 months and median admission length was 5 days. 12 of 191 patients died (6% mortality). 72 children received a final clinical diagnosis of malaria, before considering the results of the blood slide. However, only 14 of 72 (19 %) had a positive malaria blood slide. 119 patients received different non-malaria diagnoses, but 7 (6 %) of these also had positive blood slide. There are significantly more positive blood slides in the group with the final clinical diagnosis of malaria compared to the rest of the patients (p <0.001), indicating that clinicians may recognize malaria clinically in 2/3 of all blood slide positive cases. 1/3 of the patients with positive blood slide did not receive a malaria diagnosis, still all of them received antimalaria treatment. In total 21 out of 185 patients had positive blood slide, which is lower than expected in an endemic area. However the registration was done in the dry season when the prevalence malaria in this area is fairly low. Many of the children were very young, and because of immunity due to maternal transfer of malaria antibodies they are not highly susceptible to get malaria. Despite the outcome of the lab results, the clinical state of the child was the most important criteria for starting treatment. The time from admission and start of treatment to the lab results arriving at the ward varied much and did not influence the anti malaria treatment. Since the decision was made to treat with antimalaria based on the clinical state of the child, it is correct to finish the treatment even if lab results later could not confirm the malaria diagnose. 29 patients without the malaria diagnose got antimalaria treatment. This suggests that the use of quinine was liberal at HLH. Over treatment with antimalarias can cause drug resistance and it is considered a major problem in Africa. URI: http://hdl.handle.net/10037/1415 File(s) in this item: 1
student.pdf (634.1Kb) -
Medhaug, Endre (Master thesis; Mastergradsoppgave, Jun-2005)[+][-]
-
Sæter, Live Marie Løberg (Master thesis; Mastergradsoppgave, Sep-2010)[+][-]
Abstract: Bakgrunn: Marfans syndrom (MFS) og Loeys-Dietz syndrom (LDS) er to autosomalt dominant arvelige bindevevssykdommer, som begge affiserer flere organsystemer. De har mye overlappende klinikk, inkludert omfattende hjerte/kar-sykdom, men de har også viktige særtrekk. Det er lite fokus på disse sykdommene i profesjonsstudiet medisin, til tross for at det er tilstander det er viktig å ha kunnskap om. Formålet med denne oppgaven er å undersøke hva som finnes av litteratur om MFS og LDS i dag, samt å løfte denne sykdomsgruppen frem i lyset. Materiale og metode: Oppgaven er gjennomført som en litteraturstudie basert på tilgjengelig litteratur om MFS og LDS funnet ved søk i PubMed samt doktorgradsarbeidet til Svend Rand-Hendriksen ved TRS kompetansesenteret for sjeldne diagnoser. Resultater og diskusjon: MFS og LDS er to bindevevssykdommer som ubehandlet fører til betydelig redusert livslengde for de som er rammet. Det har stor betydning for prognosen at sykdommene oppdages tidlig og riktig diagnose stilles – slik at pasientene kan få korrekt behandling og oppfølging. Ved hjelp av medisiner, livsstilsendringer og aortakirurgi kan disse pasientene få økt livskvalitet og få tilført flere leveår. Det er viktig at helsepersonell har kunnskap om MFS og LDS og kan fange opp selv tidlige tegn på sykdom. URI: http://hdl.handle.net/10037/2867 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (277.7Kb) -
Sandberg, Mari Elisabeth Brugrand (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2009)[+][-]
Abstract: Oppgaven belyser mayakvinners legetilfredshet i to ulike landsbyer rundt Solola, Guatemala. Fokusgruppeintervjuer samlet i 2003 er kodet og analysert ved hjelp at forskningsprogrammet NVivo 7. Nøkkelord: Legetilfredshet i Guatemala, mayakvinners syn på hvilken legebehandling de oppnår og deres meninger om behandling av kvinner i forhold til menn og ladinos. Konklusjon: Mayakvinnenes dårlige økonomi ble en unnskyldning for ikke å oppsøke lege, samtidig en reel hindring for mange. De ønsket sterkt å benytte seg av dagens vestlige medisin og legenes spesialistkunnskaper, men en skepsis til at de ikke ville bli behandlet med respekt og verdighet hindret dem i å ha full tillit til helsevesenet. Bak sin tradisjonelle klesdrakt og sine dårlige spanskkunnskaper sitter en mindreverdighetsfølelse i forhold til ladinos. Kvinnene kritiserte legen og helsevesenet fordi de bidro til å forsterke disse følelsene. Dog aner en optimisme når mange av kvinnene rapporterte sitt forrige legebesøk som positivt, men møtet mellom vestlig og tradisjonell kultur har ennå langt igjen å gå. URI: http://hdl.handle.net/10037/2224 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (268.1Kb) -
Johansen, Katrine; Pedersen, Elisabeth (Master thesis; Mastergradsoppgave, 2005)[+][-]
-
Berg, Julie Katrine (Master thesis; Mastergradsoppgave, 01-Jun-2012)[+][-]
Abstract: Sammendrag Bakgrunn: Medfødte hjertefeil er den vanligste formen for medfødte misdannelser, med potensielt alvorlige komplikasjoner og sekveler dersom det ikke diagnostiseres og igangsettes behandling tidlig i forløpet. Diagnostikken baserer seg på prenatal diagnostikk i form av ultralydundersøkelse og postnatal diagnostikk i form av klinisk undersøkelse eller på bakgrunn av symptomer etter utskrivelse fra barsel. De senere år har rutinemessig pulsoksymetriscreening etter fødsel blitt tatt i bruk over store deler av verden. UNN tok dette i bruk mars 2009. Pulsoksymetriscreening er et virkemiddel for å oppdage former for alvorlig medfødte hjertefeil med lav oksygenmetning. Materiale og metode: Studien består av 2 deler. Første del av studien var en retrospektiv undersøkelse av alle nyfødte med oppdaget hjertefeil i Troms og Finnmark i perioden 01.01.06-31.12.11. Totalt var det 114 pasienter som oppfylte inklusjonskriteriene til studien. Gjennom elektroniske pasientjournalsystemer har vi gjennomgått hvordan hjertefeilen ble oppdaget, antall dager fra fødsel til oppdaget hjertefeil og om hjertefeilen ble oppdaget før eller etter pulsoksymetriscreening ble tatt i bruk ved den aktuelle fødeenheten. Andre del av studien var en kartlegging av bruk av pulsoksymetriscreening ved alle norske fødeenheter, det ble kartlagt hvilke som hadde tatt dette i bruk og når de hadde oppstart. Resultater: Studien viste at 16 alvorlige medfødte hjertefeil (CCHD) ble oppdaget i perioden. Av disse var 7 før og 9 etter innføring av obligatorisk pulsoksymetriscreening. 2 pasienter fikk sin hjertefeil påvist ved pulsoksymetriscreening. Det var totalt 25 av 114 pasienter som hadde en kromosomdefekt, et syndrom eller en ekstrakardial malformasjon. Studien fant også at per 2012 utfører 43 av 48 fødeenheter i Norge rutinemessig pulsoksymetriscreening av alle nyfødte. URI: http://hdl.handle.net/10037/4490 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (2.811Mb) -
Aag, Ida Iversen; Parelius, Ina (Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2008)[+][-]
Abstract: Resymé: Man regner med at rundt 4- 5 % av alle nyfødte har en medfødt misdannelse. I litteraturen står det at hjertefeil forekommer hyppigst, etterfulgt av urogenitale misdannelser. Barn med medfødte misdannelser utgjør en relativt stor gruppe av de barna som innlegges og følges opp poliklinisk ved barneavdelinger i Norge. Noen av disse barna presenterer svært kompliserte problemstillinger. I noen tilfeller kreves lang utredning før endelig diagnose stilles. Medisinsk fødselsregister (MFR) registrerer alle barn med medfødte misdannelser i Norge. Det kan likevel være mangler både ved den initiale registreringen og i de tilfellene hvor misdannelsene oppdages etter nyfødtperioden. Formålet med denne oppaven er derfor å beskrive forekomst og fordeling av medfødte misdannelser hos barn behandlet ved universitetessykehuset i Nord-Norge/ i Troms over en fem års periode. Dette har vi gjort gjennom en retrospektiv populasjonsbasert studie. Det viktigste funnet vårt er den totale forekomsten av medfødte misdannelser. Dersom vi går ut fra at alle barna i vårt materiale er født i Troms fylke, gir dette at medfødte misdannelser foreligger hos 7,6 % av alle nyfødte. Vi må anta at noen av barna i vårt materiale er født i Finnmark eller Nordland, samtidig som vi kan anta at det blant barn født i det aktuelle tidsrommet foreligger medfødte misdannelser som ennå ikke er blitt oppdaget. Man kan derfor tenke seg at den forekomsten vi har kommet frem til, ikke er så langt fra realiteten. Sammenlignet med tall fra MFR har vi registrert langt flere barn med misdannelser i den aktuelle perioden. Mens vi har registrert 796 barn med totalt 1059 misdannelser, viser tall fra MFR, at de bare har registrert til sammen 250 pasienter med èn eller flere misdannelser. Et annet viktig funn er at de vanligste misdannelsene foreligger i muskel og skjelett, og ikke i hjertet, som i utgangspunktet antatt. Hofteleddsdysplasi og klumpføtter bidrar i stor grad til dette. Medfødte hjertefeil er likevel hyppig forekommende, og ligger på andreplass etterfulgt av urogenitale misdannelser som tredje hyppigste hovedgruppe. De alvorligste misdannelsene ut fra dødsårsak er cyanotiske hjertefeil, lungehypoplasi av ulike årsaker og større kromosomfeil. Hovedkonklusjonen ut fra våre registreringer er at medfødte misdannelser foreligger hos en betydelig andel nyfødte. Det viser seg også at registreringen ved MFR ikke klarer å fange opp samtlige. Mange misdannelser oppdages etter nyfødtperioden, og det er derfor viktig å tenke på misdannelser differensialdiagnostisk ved sykdom. URI: http://hdl.handle.net/10037/1660 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (186.4Kb) -
Bråten, Anders; Haugen, Michael (Master thesis; Mastergradsoppgave, Sep-2003)[+][-]
-
Rydningen, Jan Erik Vestmo (Master thesis; Mastergradsoppgave, 17-Aug-2012)[+][-]
Abstract: Målsetting: Denne oppgaven søker å deskriptivt sammenfatte og belyse deler av dagens praksis for medikamentell behandling av barn- og unge med ADHD ved Nordlandssykehuset HF, avd BUPA. Optimalisering av dosen ved medikamentell behandling av ADHD er nødvendig for å sikre best mulig symptomlindring for den enkelte pasienten. Materiale og metode: Undersøkelsen som er foretatt i denne oppgaven baserer seg på data innhentet ved journalgjennomgang av pasienter tilknyttet NLSH-HF, avdeling BUPA med diagnosen «F90 Hyperkinetiske forstyrrelser» i tidsrommet 01.05.2012 – 31.05.2012. Variablene som ble undersøkt hos hver enkelt pasient var; Medisinering med sentralstimulerende midler og atomoksetin, med hensyn til multimedisinering og dosestørrelse i forhold til kjønn og alder. Definerte døgndoser (DDD) ble valgt brukt for å gi en felles forståelse av benyttet dose, på tvers av de aktuelle virkestoffene. Medikamentene ble gruppert som «langtidsvirkende sentralstimulerende medikamenter», «kortidsvirkende sentralstimulerende medikamenter» og «atomoksetin». Det ble inkludert 57 pasienter i denne undersøkelsen. Disse ble selektert ut ifra en liste med 148 pasienter tilknyttet NLSH, avdeling BUPA den 05.10.11. I første omgang ble listestørrelsen halvert ved at man tildelte pasientene ved listen par- og oddetall ut ifra saksnummeret i BUPdata, for så å foreta et myntkast hvor par- eller oddetallspasientene på denne listen ble ekskludert tilfeldig. Deretter ble det foretatt en journalgjennomgang. Her ble fødselsnummeret til pasientene forsøkt matchet opp mot pasienter med F90 diagnosen i DIPS-systemet. Maksdose i DDD ble innhentet fra DIPS for hvert enkelt forskrevne medikament hos den aktuelle pasienten i 2012. Pasienter som ikke var bosatt i Bodø kommune ble ekskludert. All statistisk analyse er foretatt ved bruk av Microsoft Excel. Resultater og fortolkning: Det er ingen signifikante forskjeller mellom kjønns- og aldersgruppene vedrørende preparatvalg og multimedisinering. Dosestørrelsene av både for langtids- og kortidsvirkende sentralstimulerende midler var signifikant større hos gruppen 13 – 19 år, versus gruppen 0 – 12 år. Dosen langstidsvirkende sentralstimulerende midler hos samtlige grupper var signifikant større enn kortidsvirkende sentralstimulerende midler og atomoksetin. Kun for gruppen 13 – 19 år var dosen kortidsvirkende sentralstimulerende signifikant større enn atomoksetin. Dosen kortidsvirkende sentralstimulerende var for alle andre grupper ikke signifikant større enn dosen atomoksetin. Dosen langstidsvirkende midler (2,12±0,29 DDD, 95% KI) er for aldersgruppen 13 – 19 år foreskrevet i en dose som er større en den anbefalte maksimale anbefalte daglige dosen på 54 mg (1,8 DDD) metylphenidat/dag. Jentene i undersøkelsen får foreskrevet en dose metylfenidat (2,00±0,31 DDD, 95%KI) som tilsvarer den maksimale anbefalte dosen metylphenidat på 54 mg/dag. Atomoksetin forskrives innenfor den anbefalte dosen på 80mg/dag. Dose-respons avhengig av 2 mange individuelle faktorer, herunder nedbryting i lever, vekt, forskjeller på reseptornivå. En slik øvre begrensning av dose vil måtte sees i lys av dette, og vil for mange enkeltpasienter være provisorisk, og subjekt for den enkelte forskrivende leges kliniske vurdering. Avdelingen synes å overskride den anbefalte dosen for metylphenidat/dag for flere pasienter. Det synes å være behov for ytterlige internkontroll ved avdelingens egne rutiner, og undersøkelser av dosestørrelser av sentralstimulerende midler. URI: http://hdl.handle.net/10037/4526 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (848.7Kb) -
Toverud, Gudveig Lunde (Master thesis; Mastergradsoppgave, 01-Jun-2012)[+][-]
Abstract: Oppgaven er skrevet med utganspunkt i høydemedisin. Målet med oppgaven er å gi en oversikt over hva som anbefales av medisiner både innen profylakse og behandling av høyderelaterte sykdommer, samt se på hva norske fjellturister som oppsøker høye fjell via turoperatør har av kunnskap og erfaring innen dette emnet. Oppgaven bygger på egenprodusert data hentet fra besvarelser av spørreskjema som ble delt ut til 34 norske fjellturister på tur over 3500 moh. Jeg har snakket med noen av landets mer profilerte ekspedisjonsfarere angående deres erfaring og anbefalinger innen medisinbruk i høyden, deltatt på Fjellmedisinsk kurs på Ustaoset og vandret i Andesfjellene i Peru i høyder mellom 3000-5752 moh. Ut ifra spørreundersøkelsen kan man konkludere med at det er begrenset bruk av medisiner blant norske turister som oppsøker høytliggende områder, der acetazolamid er det mest brukte medikamentet både innen profylakse og i behandling. Kunnskapsnivået hos fjellturistene er noe varierende. Det legges vekt på god akklimatisering og langsom oppstigningshastighet, noe som er i henhold til retningslinjene fra WMS. Det er å håpe at fastleger i Norge har tilstrekkelige kunnskaper til å gi råd i henhold til disse retningslinjene. URI: http://hdl.handle.net/10037/4501 File(s) in this item: 1
thesis.pdf (6.241Mb)
Search Munin
Browse
-
All of Munin
-
This Collection
Help
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no