Konflikter mellom ærfugl og blåskjelldyrking

Abstract

Oppdrett av blåskjell har i de senere år økt sterkt i omfang i Norge, men kunnskapen om de økologiske konsekvensene av virksomheten er meget begrenset. Et betydelig problem som har oppstått i denne forbindelse er predasjon fra fugl, og da særlig ærfugl. Dette har klare negative konsekvenser for lønnsomheten, samt representerer et kunstig habitat og mulige negative påvirkninger for fugl. Bedre kunnskap om interaksjonen mellom ærfugl og blåskjellanlegg er sterkt etterspurt av både næringa selv og forvaltningen. Dette prosjektet har hatt som målsetning å skaffe tilveie grunnleggende data på forekomst av ærfugl i tilknytning til blåskjellanlegg samt å kvantifisere i hvilket omfang ærfugl gjør skade på anleggene. Undersøkelsen har bestått av 3 delstudier: (1) ”Før/etter situasjon” hvor vi har undersøkt i hvilken grad det har skjedd en storskala forflytning av ærfugl innenfor et fjordsystem (Balsfjord) etter at fem blåskjellanlegg ble utplassert våren 2001. Til denne del av undersøkelsen har vi brukt data på utbredelse og antall av ærfugl i dette området i perioden fra 1990 til 2005. (2) Detaljkartlegging av ærfugl rundt anlegg i to fjordsystemer (Balsfjord og Risøysundet i Vesterålen). Disse undersøkelsene ble gjennomført om høsten i en periode hvor det er størst forekomst av ærfugl i disse fjordsystemene. (3) Spørreundersøkelse. For å få en oversikt over skadeomfang på nasjonal skala har vi sammen med næringa utviklet et spørreskjema som er sendt ut til 100 oppdrettere over hele landet. Resultatene fra de ulike delundersøkelsene viser at det ikke foregår noen storskala forflytting av ærfugl i forhold til skjellanlegg, men at graden av skader i stor grad skyldes store naturlige forekomster av ærfugl i området fra før. Lokalt gjør ærfuglene store skader, og det fins flere tilfeller hvor virksomheten blir lagt ned på grunn av at predasjon fra ærfugl gjør virksomheten ulønnsom. Enkelte oppdrettere opplever at ærfugl konsumerer hele produksjonen i løpet av kort tid. En ærfugl spiser opp til 2 kg blåskjell i døgnet, men når de beiter i anlegg så regner man med at så mye som 8 kg i tillegg blir ødelagt. Det finnes eksempler på at ærfugl i løpet av tre uker har ødelagt opp til 150 tonn i anlegg like før høsting. Når ærfuglene først har ”oppdaget” anleggene fins det i dag ingen gode metoder for å holde dem borte. En rekke metoder er prøvd, men disse metodene må i framtida utprøves på en kontrollert måte for å kunne dokumentere effekten over tid. Siden det sannsynligvis ikke skjer noen større forflytninger av ærfugl når det etableres skjellanlegg i et område, dreier det seg etter alt å dømme mest om oppdagelsestid: tid fra anlegget legges ut til ærfuglen oppdager det. I så måte er det grunn til å tro at anlegg i områder der det i utgangspunktet er mye fugl, er mer utsatt for å bli oppdaget enn anlegg i områder hvor det er lite ærfugl. For å begrense skadene er det derfor viktig at kommuner i sin planlegging av områder til skjelloppdrett gjør undersøkelser over forekomst av ærfugl i forkant og legger oppdrett til områder der det er naturlig lite ærfugl. Norge, fugler, sjøfugl, ærfugl, Somateria molissima, blåskjell, Mytilus edulis, blåskjelldyrking, konflikt, Norway, birds, seabirds, Common Eider, Somateria molissima, common mussels, Mytilus edulis, common mussels farm, conflict