Kjønnsspesifikk overlevelse av unger hos gråmåke Larus argentatus og svartbak Larus marinus

Abstract

Det er i dag gode bevis for at fugler har muligheter til å endre kjønn på avkom kjønns ratio) i forhold til en rekke miljøfaktorer. Dette kan skje enten ved at de produserer et overskudd av egg med unger av det ønskede kjønn (primær kjønns ratio), eller at de manipulerer kjønns ratio etter klekking ved å differensiere innvesteringa (eks. mating) i favør av det ene kjønnet sekundær kjønns ratio). Måkefugl er sosialt monogame, og hannen er i gjennomsnitt ca. 15-20 % større enn hunner. Hos slike arter vil det være mer kostbart å fostre opp hanner enn hunner, og det har derfor vært foreslått at når miljøforholdene er dårlige så vil det være en fordel å fostre opp hunn-avkom som trenger mindre ressurser for å vokse opp. I denne oppgaven har jeg studert kjønns ratio og overlevelse av unger hos gråmåke Larus argentatus og svartbak Larus marinus på Hornøya i øst Finmark i to sesonger (2006 og 2007). 2006 var et år med svært dårlige hekkebetingelser, mens 2007 var et år hvor mattilgang og hekkesuksess generelt var mye bedre. I 2006 var det senere hekkestart enn i 2007, og eggene var generelt mindre (hos gråmåke, men ikke hos svartbak), og klekkevekt på unger var også generelt lavere hos begge artene. Det var også en signifikant trend hos gråmåke (i 2006, men ikke i 2007) at eggene ble mindre og at klekkevekt på ungene ble lavere utover i leggesekvensen. Denne trenden var imidlertid lik både for hunn- og hann-avkom. I begge årene var primær kjønns ratio lik hos både gråmåke og svartbak, og primær kjønns ratio var heller ikke forskjellig fra 50:50. I løpet av de første 15 dagene etter klekking i 2006 var dødelighet av hunn-avkom mye større enn dødeligheten av hann-avkom hos både gråmåke og svartbak. Dette resulterte i en svært skeiv kjønns ratio (henholdsvis 72.2 % og 70.0 % til hanner hos gråmåke og svartbak). I 2007 var det ikke en slik differensiert dødelighet av unger hos begge arter, og kjønns ratio etter 15 dager var ikke forskjellig fra 50:50. Dette resultatet er i sterk kontrast til teorien om at måker med kjønnsdimorfisme i forhold til størrelse, i favør av hanner, skal satse sin investering på hunn-avkom når miljøforholdene blir dårlige. Vi foreslår to mulige forklaringer på dette resultatet. Den ene er søskenrivalisering hvor hann-avkom er mer aggressive enn hunn-avkom, og at i kull hvor begge kjønn er til stede så vil hann-avkom dominere og utkonkurrere sine søstre når næringsforholdene blir dårlige. En annen mulig forklaring er at høyere dødelighet av hunn-avkom er forårsaket av høye nivåer av organokloriner hos mødre. Det er kjent at måkebestander i nordområdene har spesielt høye nivåer av disse stoffene og at disse overføres fra mor til barn ved egglegging. Det er også kjent at organokloriner kan virke som hormonhermere, og de kan også ha en østrogen lignende virkning og slike effekter kan forsterkes når miljøforholdene blir dårlige. En mulighet er derfor at slike stoffer har større negativ effekt på utviklinga av hunner enn på utviklinga til hann-avkom.