«Ingenting om oss uten oss». Samskaping, avkolonialisering av kunnskap og forskningsfatigue

Abstract

Å balansere mellom fallgruver <p> <p>Når: 2018 <p> <p>Hvor: Blindern, Oslo <p>Hva: Å skrive og snakke om urfolk og koloniale strukturer i arbeidet med doktorgraden<p>

<p> «Er det ikke slik at de ønsker å bruke oljepenger til kvinner, raske biler og alkohol»? Kommentaren fikk jeg etter at jeg hadde presentert doktorgradsforskningen min om strukturell betinget sosioøkonomisk ulikhet og utbredt fattigdom i urfolksreservater i den oljerike provinsen Alberta i Canada, på et internt seminar ved UiO. Kommentatoren var overbevist om at jeg måtte lese materialet mitt på en annen måte og se på konflikter mellom staten, oljeindustrien og canadiske urfolk ikke i et rettighets- og relasjonelt perspektiv, men med tanke på korrupsjon og ønsker om personlig økonomisk vinning. Kommentaren forsterket et ubehag jeg hadde følt på lenge, og som var knyttet til flere ting: redsel for hvordan forskningen min kom til å bli lest, at jeg fortalte en historie som ikke var min, eller at jeg skulle komme i skade for å feilrepresentere noen eller styrke fordommer mot eller romantisere urfolk. Som hvit forsker syntes jeg det var vanskelig å balansere i møte med stigmatiserende og romantiserende holdninger til canadiske urfolk, både i og utenfor akademia. Jeg ville verken at arbeidet mitt skulle bidra til fremmedgjøring og eksotifisering, eller til usynliggjøring og stillegjøring. Både under feltarbeidet og etterpå hadde jeg blitt utfordret til å redegjøre for både min egen posisjon og antropologiens faghistorie når det gjelder urfolk. Hva kunne jeg og faget mitt bidra med som var nyttig for de forskningen min omtalte: canadiske urfolk? Og hva kunne jeg gjøre for at verken metoden eller analysen min ville skade forskningsdeltakerne? Jeg følte at kursene jeg hadde tatt i forskningsetikk og metode, ikke svarte på utfordringene jeg sto i. Jeg opplevde også at vi kvalitative samfunnsvitere ofte var litt kategoriske i vårt forsvar av kvalitative metoder, og kanskje ikke tok inn kritikken fra forskere innenfor urfolksstudier godt nok. Denne kritikken rettet seg mot de problematiske sidene ved en dypt inngripende metode: at det ofte kreves mye emosjonelt arbeid, tid og tillit fra forskningsdeltakere uten at forskningen egentlig bidrar til bedre levevilkår eller ses som samfunnsrelevant av dem forskningen handler om. Vi ble ikke konfrontert med denne kritikken i sin helhet på doktorgradskurs, vi fikk bare svaret – uten at vi helt forsto hva som var problemet. Vi trøstet oss gjerne med at intensjonene våre var gode, og at vi bygde på solide etiske grunnprinsipper. Opplæringen jeg hadde fått i forskningsetikk, gikk mest ut på at man ikke skulle lyve, at det var viktig å hente inn informert og fritt samtykke på forhånd, og at forskningen ikke skulle skade, verken på individ- eller gruppenivå. Hvordan man skulle oppnå dette, og hva samtykke egentlig innebærer i krevende forskningssituasjoner, var det derimot mindre søkelys på. Undervisningen tok heller ikke opp hvordan jeg som forsker skulle forholde meg til de negative konsekvensene vestlige forskningstradisjoner har hatt om urfolk i flere århundrer. «Forskningsfatigue» – at potensielle deltakere påvirkes av maktforskjellene i forskningen og av den store pågangen av studenter og forskere som ønsker å forske på dem – var ikke tematisert i undervisningen. I stedet opplevde jeg at urbefolkningsgruppers tiltak for å forebygge «forskningsfatigue» ble forvekslet med «gatekeeping», både av meg selv og av miljøet rundt meg.