Sesongvariasjoner i aktivitet og dybdebruk hos kystnær atlanterhavskveite (Hippoglossus hippoglossus)

Abstract

Atlanterhavskveite er en ettertraktet fisk både for sportsfiskere og kommersielt fiske på grunn av størrelse og verdi. Bestanden regnes som høy i Nord-Norge, men lav i Sør-Norge. Det fiskes betydelige kvanta av arten i nordlige deler av landet, til tross for at kunnskap om atferd og livshistorietrekk er mangelfull. Hovedmålet med denne oppgaven var derfor å undersøke dybde- og temperaturbruk, og vertikalaktivitet hos kveite i to ulike områder; nordlige kyststrøk i Troms og dype vestlandsfjorder (Hardanger- og Sognefjorden) ved å merke kveite med elektroniske dataloggermerker (DST) og pop-up satellittmerker (PSAT) som målte dyp og temperatur. Det var generelt stor individuell variasjon i atferd innad i områder, men at det var også en distinktiv forskjell mellom områdene. Kveite i Troms (n = 17) oppholdt seg mye på grunt vann (0-50 m) om sommeren, men befant seg oftere på dypere vann (ca. 50-200 m) om vinteren. Kveite i Hardangerfjorden (n = 5) oppholdt seg på svært dypt vann (> 500 m) store deler av året, men befant seg grunnere om sommeren (0-250 m). Den ene kveita gjenfanget i Sognefjorden holdt seg generelt på dypt vann (200-500 m), med unntak av sommeren hvor den tilbragte mye tid på grunt vann (0-50 m). Temperaturregimet kveitene opplevde i de to regionene skilte seg markant fra hverandre, hvor temperaturen kveite i Troms oppholdt seg mest i varierte mer gjennom året (4,0-10,0 oC), enn kveite i vestlandsfjordene (7,0-8,5 oC). Kveite fra begge områdene hadde økt vertikalaktivitet om høsten og vinteren. Basert på avstand fra merke- og gjenfangststed så var kveitene i begge områdene relativt stasjonære, men avstanden varierte mer i Troms (0-146 km) enn i vestlandsfjordene (6-14 km). Noen kveiter i Troms som ble gjenfanget like ved merkestedet, viste tegn på å vende tilbake etter vandringer bort fra det, da de hadde oppholdt seg på dyp (300-500 m) som ikke fantes i nærheten av merke- eller gjenfangstområdet. Resultatene presentert her er viktige i den forstand at dette studiet er det første i Norge som beskriver individuell vandringsatferd til kveite, kartlagt over tid i flere områder. Selv om datagrunnlaget var begrenset indikerte resultatene at kveite i begge studieområdene hadde et noe høyere aktivitetsnivå om vinteren og at de var relativt stasjonære. Dette medfører at arten kan være sårbar for områdebegrenset fiske, og særlig med faststående redskap, før og rundt gyteperioden på vinteren. Slike og tilsvarende resultater bør brukes til å danne en bedre forståelse av vandringsatferden hos viltlevende kveite og et kunnskapsgrunnlag for å iverksette kunnskapsbaserte reguleringstiltak for videre forvaltning av kveitepopulasjonen langs norskekysten.