| Abstract: | Til tross for betydelig politisk satsing på å innføre ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) i helsesektoren, er det relativt få løsninger som blir utviklet videre fra en utforsknings- og innføringsfase og integrert i den daglige praksisen i helsesektoren. Denne avhandlingen er et bidrag til å forstå hva som skjer når nye IKT-løsninger skal anvendes i helsesektoren. Ved å ta utgangspunkt i tre ulike elektroniske samhandlings- og globaliseringsmedier og følge hvordan de blir brukt eller ikke brukt i praksis, bidrar studien til å kaste lys over hvordan ny teknologi inngår i flere ulike relasjoner i sektoren, og hvordan disse sammenvevingene har betydning for den konkrete bruken. De tematiske områdene som belyses er relasjoner knyttet til hvor løsningene skal brukes, hvem brukeren er, hvordan løsningene blir brukt, hvordan de blir forstått og hvordan disse ulike aspektene veves sammen. Det tilbys ulike lesninger av forbindelser mellom en ny globaliseringsteknologi og stedet eller lokaliteten hvor teknologien skal anvendes, mellom IKT, yrker og yrkesrelasjoner, mellom IKT, kjønn og kjønnsrelasjoner, og mellom konkret teknologibruk og helsepolitiske teknologiforståelser. IKT-forbindelsene, eller mer nøyaktig sammenvevingene av de ulike forbindelsene, viser seg å være avgjørende for om og hvordan den nye teknologien blir brukt i sektoren. |
| Description: | Papers 1,2,3 and 5 of this thesis are not available in Munin: 1. Dyb, Kari and Halford, Susan: 'Placing globalizing technologies : telemedicine and the making of difference', Sociology (2009) vol. 43(2):232-249. Available at http://dx.doi.org/10.1177/0038038508101163 2. Dyb, Kari: 'Jordmorskap og teknologi', Tidsskrift for kjønnsforskning (2009) vol. 33(3):176-209. Available at http://www.idunn.no/ts/tfk/2009/03/art02 3. Halford, Susan; Lotherington, Ann Therese; Dyb, Kari and Obstfelder, Aud: 'Un/doing Gender with ICT?', NORA - Nordic Journal of Feminist and Gender Research (2010) vol. 18(1):20-37. Available at http://dx.doi.org/10.1080/08038741003626791 5. Susan Halford; Ann Therese Lotherington; Aud Obstfelder and Kari Dyb: 'Getting the whole picture? New information and communication technologies in healthcare work and organization', Information, Communication and Society (2010) vol. 13(3):442-465. Available at http://dx.doi.org/10.1080/13691180903095856 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3826 |
| Abstract: | Avhandlingen er en kvalitativ kasusstudie av de første forsøkene på å innføre mappevurdering som arbeids- og eksamensform i det praktisk-pedagogiske studiet ved Universitetet i Tromsø. Studien er en kvalitativ kasusstudie. Materialet består av intervju, spørreundersøkelser, observasjon, studentenes refleksjonslogger og forord til eksamensmappene. Materialet er samlet inn i en autentisk kontekst fra februar 2000 til juni 2002. Problemstillingen ”Hvilke konsekvenser får mappevurdering for undervisningsformer og læringsaktiviteter?” og en teoretisk grunnforståelse av mappevurdering basert på sosiokulturelle læringsteorier er utgangspunkt for studien. Studien gir et bidrag til analytisk generalisering – gjennom utdyping av teori og ved å stille nye forskningsspørsmål. Analysen gjelder mediert handling i praktisk pedagogisk utdanning med fokus på aktørene og de redskaper de benytter eller unnlater å benytte. Avhandlingen undersøker forholdet til språk som medierende redskap hos aktørene, studentene og lærerne, og den blir utviklet i en interaksjon mellom materiale, aktører og forsker. Å innføre mappevurdering på den måten det er forsøkt her, er en krevende prosess som stiller nye og store krav til aktørene. Mappevurderingens ressurser finnes særlig i relasjonen student - student. Utfordringene ligger i å utløse denne ressursen. Det krever stor grad av samarbeid mellom studenter, mellom studenter og lærer(e) og mellom lærere, en kollektiv gjennomføring som også understøtter den enkeltes utvikling. Egenvurdering og medstudentvurdering lar seg ikke innføre gjennom vedtak, men krever målbevisst arbeid over lang tid. Det vil være en krevende prosess siden dette innebærer å rokke ved innarbeidete roller for studenter og lærere. Lærerens utfordring er å tilby hjelp og støtte i den nærmeste utviklingssonen og å bidra med nødvendig stillasbygging. Anvender vi en utvidet stillasmetafor, betyr det å utvikle en dialogisk interaksjon. Dette byr på store utfordringer fordi det samtidig er sentralt at studentene skal overta en del av kontrollen med sin egen lærings- og utviklingsprosess. Tradisjonell læringskultur sitter dypt og preger både studenter og lærere, og det er vanskelig å bryte med inngrodde vaner for alle parter. Mappevurdering oppfattes generelt som en vurderingsordning som erstatter tradisjonell eksamen. Det kan den også være, men mappevurdering bør være en del av en helhetlig pedagogikk. Er den ikke det, kan ordninger som kalles mappevurdering like gjerne bety mer av det gamle i form av tradisjonelle oppgaver lagt i en mappe. Mappevurdering anbefales ikke brukt i alle mulige kontekster. Grad av vellykkethet vil avhenge av svært mange faktorer og krever for eksempel en lærergruppe som ønsker å satse på dette sammen og som går inn for en kollektiv gjennomføring. Endringer av læringskultur er komplisert, og forandringer er minst like vanskelige å gjennomføre blant lærere som blant studenter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/349 |
| Abstract: | Under den kalde krigen var Nord-Norge et grenseområde, noe som satte Norge i ei spesiell stilling. Spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til den mektige naboen i øst, kom i sentrum for norsk sikkerhetspolitikk. Avhandlinga undersøker hvordan man forholdt seg til dette problemet i Arbeiderpartiet, både sentralt og lokalt. I forlengelsen av dette påvises det at de sosialdemokratiske partiene i Norden samarbeidet om sikkerhetspolitiske spørsmål på Nordkalotten, og at dette samarbeidet danner noe av grunnlaget for Nordkalottsamarbeidet i det hele tatt. Dette var spørsmål som opptok også andre aktører, og både Washington og Moskva fulgte utviklinga nøye. Begge parter forsøkte også å påvirke norske og nordiske strategier i den kalde krigen. Det norske og nordiske ”svaret” gikk gjennomgående ut på å holde stormaktene på avstand og å etablere nordområdene som et lavspenningsområde i den kalde krigen. Som et resultat kom doktrina om ”den nordiske balansen”: at Norden var i en stormaktspolitisk likevekt, og at det var fornuftig å vise tilbakeholdenhet både fra sovjetisk og amerikansk side. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2916 |
| Abstract: | Avhandlingen er en kvalitativ kasus-studie og fokuserer på offentlig tilrettelegging av barns oppvekst, med spesiell vekt på skolekarrierer til unge plassert av barnevernet i institusjon. Arbeidet tar utgangspunkt i nasjonal og internasjonal forskning som viser at barn som blir plassert i institusjoner eller fosterhjem, har uforholdsmessig lave skoleprestasjoner, avslutter skolegangen tidligere enn jevnaldrende og klarer seg dårligere som voksne i utdanning og arbeidsmessige forhold. Det foreligger ikke tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap om hvorfor det forholder seg slik. Studien fremhever mangel på forskning om sammenhenger mellom utsatte barns skoleliv og ”hjemmeliv”. Studien kaster lys over elevers opplæring ut fra institusjonspersonalets rolle som skoleforeldre, og skolens personale som autoriteter og aktører på skolearenaen. Formålet med studien er å bidra med kunnskap om hvordan de unge selv erfarer og forteller om skolegang og opplæring, samt vise til forhold som får betydning for henholdsvis taps- og suksessopplevelser i skolen. Innledningsvis reises to forskningsspørsmål: Hvilken betydning har skoleerfaringene til de unge i barnevernets institusjoner for utvikling av identitet og mestring? Og: Hvilken rolle spiller erfaringer med relasjonsbrudd for denne utviklingen og for skolekarrieren? Studien har en narrativ tilnærming til fire ungdommer som sentrale aktører. Et omfattende empirisk materiale ble samlet inn i perioden 2002-2004. Ved siden av feltnotater og observasjoner, består materialet av dybdeintervjuer med ungdommene, intervjuer med hjelperne i skole og barnevern og dokumenter forfattet av hjelpere og eksperter samlet i elevenes skolemapper. Ved narrativ analyse identifiseres forhold som synes å ha betydning for identitetsutvikling og individuelle opplæringsforløp. Avhandlingens sentrale funn organiseres ut fra tre perspektiv: Aktørperspektivet viser måter de unge forsøker å sette signatur på skolelivet sitt. Kompetanseperspektivet retter blikket mot hvordan hjelpen utvikles og formes i hendene på signifikante voksne. Det relasjonelle perspektivet aktualiserer både hva elev og hjelper bringer med seg inn i konkrete situasjoner, og viser samtidig til mellommenneskelige utvekslinger og mulige bekreftelser som ligger i møtet mellom dem. Jo mindre hjelperne har kategorisert de unge, jo større mulighet har de unge til å forhandle om identitet i skolen. Motsatt fører sterk kategorisering, for eksempel i form av diagnose, til snevre rom for identitetsforhandling. Et annet poeng er at samarbeidet mellom skole og institusjon er mer preget av tverretatlig samarbeid enn av et skole-hjem samarbeid. Når hjelperne mangler en felles forståelse av de unges behov og læringsutfordringer, er samarbeidet vanskelig, men når det er tett og nært med felles forståelse av strategi og mål, bidrar det til en positiv opplæringsstøtte. I tillegg kan svak informasjonsflyt kombinert med uklare mål og planer for opplæringa utgjøre en risiko for skolekarrieren til utsatte elever. Når opplæringstilbudet blir lite tilpasset og treffer dårlig i forhold til elevens behov for støttefunksjoner, forsterkes gjerne også elevens sårbare situasjon i forhold til klassekameratene. Og det ser ut til at varige mangler hos eleven, for eksempel uttrykt i form av Asperger eller alvorlige lærevansker, synes å bli så altoverskyggende kategorier at det fører til en forsterket marginalisering. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2094 |
| Abstract: | I denne avhandlinga undersøkes ulike faktorer eller formasjonsprosesser som gjør seg gjeldende når et kulturminne identifiseres og registreres. Valg av klassifikasjonssystemer, arkiv- og databasesystemer, tilskriving av verdi, lovverk og forvaltningsstruktur er alle faktorer som står i et dynamisk forhold til hverandre og som påvirker kulturminnene og kunnskapsproduksjonen om dem. Med dette utgangspunktet undersøkes gjennom avhandlingas fire artikler: kulturminne-registrering som praksis, relasjonen mellom de fysiske kulturminnene og opplysningene om dem som tilflyter arkiv og databaser, møtet mellom arkeologi og lokal tradisjonell kunnskap samt lovverkets konsekvenser for forvaltningen av kulturminner. Kulturminneregistrering som praksis, kan karakteriseres som en dynamikk mellom arkeologens erfaring med landskapet og landskapet som tilbyder av muligheter (affordances) både for næringsutøvelse og rituelle praksiser. Klassifikasjonssystemer og kategorier er en forutsetning for kulturminneregistrering samtidig som det kan være til hinder for å erkjenne anomalier. Inspirert av Bruno Latours begrep "sirkulerende referanse" blir det i avhandlinga påvist brudd og misrepresentasjoner mellom opplysninger som ble nedtegnet da kulturminnene ble registrert og det som framgår av den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden. Videre viser avhandlinga at lokal kunnskap både kan være en ressurs i kulturminneregistrering samtidig som arkeologenes særlige etterspørsel etter opplysninger om bestemte kulturminnetyper, kan komme til å virke styrende på lokale oppfatninger om kulturminneverdi. Kulturminneloven i Norge gir et sterkt vern til automatisk fredete kulturminner og den flytende 100-årsgrensa for automatisk fredning av samiske kulturminner vil på sikt kunne by på forvaltningsmessige utfordringer etter hvert som antallet samiske kulturminner forventes å øke. Disse utfordringene kan sees som en følge av at kulturminnenes verdi vanligvis vurderes ut fra et nytteperspektiv. Kulturminnene forventes å skulle bidra til styrking av identitet samt være en kilde til kunnskap om vår fortid. Alternativt foreslås det at kulturminner også kan tillegges en egenverdi som begrunnes i omsorg og respekt for våre materielle omgivelser. Et slikt perspektiv vil også ha relevans for og innflytelse på kulturminneregistrering og på hvordan kulturminneopplysninger behandles og forvaltes i dagens arkiv og databasesystemer. |
| Description: | Papers 1,3 and 4 of this thesis are not available in Munin: 1. Myrvoll, E. R.: 'Kulturminneregistrering og taus kunnskap. Artikkelen er i prosess og godkjent for oversendelse til fagfellevurdering i antologien Å lage kulturminner : om hvordan kulturarv formes, forstås og forvaltes' (manuscript) 3. Myrvoll, E. R.: 'Når arkeologi møter lokal kunnskap : etiske implikasjoner', Nordisk Museologi (2010), nr 1, pp.78-95. Abstract available at http://www.nordiskmuseologi.org/Summaries/Abstracts101.html 4. Myrvoll, M., A. Thuestad, E. R Myrvoll og I. M. Holm-Olsen: 'Unpredictable consequences of Sámi Self-Determination : rethinking the legal protection of Sámi Cultural Heritage in Norway', Arctic Review on Law and Politics (2012), vol.4, no.1, pp.30-50. Abstract available at http://akademiskweb.com/index.asp?id=145408 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4606 |
| Abstract: | Målet med denne doktorgradsstudien var å få økt kunnskap om hva slags potensial internettbaserte selvhjelpsgrupper kan ha som rehabiliteringstilbud til kvinner som er behandlet for brystkreft. Som del av studien ble det etablert en selvhjelpsgruppe for brystkreftopererte på Internett. Dette foregikk i regi av Kreftforeningen og Nasjonalt Senter for Telemedisin. Selvhjelpsgruppen var tilgjengelig fra slutten av oktober 2003 til og med februar 2005. 40 brystkreftopererte kvinner i ulik alder og stadium av sykdommen valgte å delta. Data ble samlet inn ved hjelp av spørreskjema, deltakende observasjon av aktiviteten i gruppen og åpne intervjuer av et utvalg deltakere. Det ble skrevet ca 1100 innlegg, og kvinner med spredning framstod som de mest aktive brukerne av tilbudet. Studien bidrar til å bekrefte at deltakelse i en selvhjelpsgruppe på Internett kan ha stor betydning for kvinner som er behandlet for brystkreft. Materialet reiser imidlertid også kritiske spørsmål til hvilke forventninger vi kan ha til slike tilbud. Et hovedargument i denne studien er at arbeidet med å mestre det livstruende aspektet ved kreft bidro til at gruppen ikke ble ”utnyttet” som antatt i de mest radikale anslagene og at mange valgte å forlate gruppen. Et videre argument et at kvinner med brystkreft ofte har omfattende omsorgsoppgaver og er yrkeskvinner, og at ønsket om å fungere i disse rollene kan bli begrensende for deres engasjement i selvhjelpsgrupper. I tillegg til å rette et kritisk søkelys på antatte endringer i pasientrollen, tilsier erfaringene fra denne studien at det også er nødvendig å ha fokus på organisering av internettbaserte selvhjelpsgrupper i det videre arbeidet med å kartlegge potensialet i disse. For eksempel reiser studien spørsmål om det er nødvendig å definere målgruppen for tilbudet klarere enn det som ble gjort her. Et videre spørsmål er om det også bør inkluderes en mer aktiv ledelse av slike grupper enn det vi la opp til i denne studien. |
| Description: | Paper 2 and paper 4 of the thesis are published in revised versions: Paper 2: Sandaunet, AG. "A space for suffering? Communicating breast cancer in an online self-help context", Qualitative Health Research, Vol. 18, No. 12, 1631-1641 (2008). Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/2334. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1177/1049732308327076 Paper 4, published with revised title: Marianne Trondsen and Anne-Grete Sandaunet, "The dual role of the action researcher", Evaluation and Program Planning, Volume 32, Issue 1, February 2009, Pages 13-20. Final draft post refereeing available at http://hdl.handle.net/10037/1728. Published version available at publisher's site: http://dx.doi.org/10.1016/j.evalprogplan.2008.09.005 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1731 |
| Abstract: | I avhandlingen kartlegges alle kjente og mulige kirkesteder i de to nordligste fylkene, og kirkebygningene som har stått her. Arbeidet tar utgangspunkt i sagalitteratur og eldre topografiske beskrivelser, kirkeregnskaper fra 16- og 1700-tallet, eldre tegninger og foto, arkeologiske registreringer og egne befaringer. Særlig har den systematiske gjennomgangen av det geistlige arkivmaterialet fra 16- og 1700-tallet gitt ny kunnskap om kirkearkitekturen i landsdelen forut for 1800. Kirkeetableringens sammenheng med den generelle bosetningshistorien understrekes og undersøkes. Et hovedpoeng i avhandlingen er hvordan bosetningshistorien, med en norrøn befolkning i Sør-Troms i yngre jernalder, kolonisering av Nord-Troms i høgmiddelalderen, og av det ytre kystlandskapet i Finnmark i senmiddelalderen, virker på kirkeetableringen. Dette førte senere til at tre ulike kirkelige instanser hadde kontroll over kirkene og forsvarte sine økonomiske interesser i høg- og senmiddelalderen: Domkapitlet i Trondheim kontrollerte Sør-Troms gjennom kollegiatkirken på Trondenes, den kongelige kapellgeistligheten satt med Nord-Troms med utgangspunkt i det kongelige kapellet på Tromsøya, og erkebiskopen kontrollerte Finnmark gjennom fiskeværskapellene. Ettersom avviklingen av disse forholdene i etterreformatorisk tid også skjedde på forskjellige tidspunkt, er det mulig å se resultatene av den tidlige bosetningsutviklingen – også i selve kirkearkitekturen – så sent som på 1700-tallet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1801 |
| Abstract: | Barn med sterke atferdsavvik blir kasteballer i det offentlige hjelpeapparetet. Som kasteball i systemet får barna større problemer enn de i utgangspunktet hadde. Vandringene disse ungene hadde hatt gjennom hjelpeapparatet og via altfor mange tiltak som fosterhjem og institusjoner, er slående og skremmende i forhold til det vi vet er bra for barns utvikling, nemlig at de skal vokse opp i trygge omgivelser med få, nære og varige relasjoner til voksenpersoner. Observasjonene er ikke nye og kan observeres direkte i barnas journaler. Det som er nytt i denne sammenhengen er fortellingene om hva denne vandringen - vagabonderingen - kan få av konsekvenser for den enkelte gjennom opplevd svik fra voksenpersonene, og de traumer dette kan påføre barn og unge som har hatt en oppvekst fylt av svik. For mange vil dette kunne medføre utvikling av psykoser og bipolaritet. Disse konsekvensene har profesjonene og hjelpeapparatets instanser i liten grad tatt inn over seg. Denne viten er ny for fagfeltet, selv om mange av de profesjonsutøverne jeg har møtt er smertelig klar over fenomenet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3588 |
| Abstract: | Avhandlingen undersøker møter mellom kritisk-alternative initiativ og kommunale planpraksiser i norsk byplanlegging, med siktemål om å undersøke hvorvidt, hvordan og hvorfor (ikke) de kritisk-alternative initiativene influerer og endrer etablerte byplanpraksiser hva angår byutviklingspolicy, planforståelser, planmetodikk og beslutningsprosedyrer. “Kritisk-alternative initiativ” er et konsept utviklet i og med avhandlingen for å kunne identifisere, beskrive og analysere en spesifikk form for deltagelse i byplanleggingen. Kritisk-alternative initiativ har tre hovedkjennetegn. For det første er de initiert og/eller utført av aktører utenfor formelle planpraksiser, som regel sivilsamfunnsaktører. Dette i motsetning til tradisjonelle deltagelsespraksiser som er initiert og kontrollert av planmyndigheten selv. For det andre er kritisk-alternative initiativ grunnleggende kritiske til byens byutviklingspolicy og byplanpraksiser som sådan. I forlengelsen av dette vil de for det tredje utvikle alternativ byutviklingspolicy og planforståelser. De skiller seg således også fra uformelle, aksjonsbaserte deltagelsespraksiser, hvis kjennetegn er en orientering kun mot avgrensede prosjekter og saker. Avhandlingen gjennomfører to enkeltcase-analyser, med en påfølgende komparasjon. Casene er Byutviklingens År i Tromsø og Nyhavna-Regjeringen i Trondheim. Med utgangspunkt i Maarten Hajers argumentative diskursanalyse undersøkes møtene mellom kritisk-alternative initiativ og kommunal planmyndighet, som møte mellom ulike diskursive forståelser av hva byplanlegging er, kan og bør være. Perspektivet søker å etablere forståelse for hvordan ulike aktører søker å oppnå dominans for sine diskurser gjennom argumentative og relasjonelle prosesser, samtidig som det vektlegges hvordan disse prosessene er forankret i ulike (institusjonelle) praksiser. Avhandlingen identifiserer hvorvidt og hva slags type endringer de to initiativene etablerer og analyserer hvorfor resultatene ble som det ble. Avhandlingen synliggjør to kritisk-alternative initiativ som problematiserer prosjektbasert, markedsinitiert byplanlegging, men også en forståelse av byplanlegging som kun et spørsmål om arealforvaltning og en planlegging konstituert av en regulativ logikk. Begge søker en mer strategisk, kreativ og eksperimenterende planleggingspraksis hvor et bredere aktørmangfold bidrar. På bakgrunn av de teoretiske perspektivene og den empiriske analysen foreslår avhandlingen en analytisk modell for å analysere utenfra-baserte endringsinitiativ, samt konkrete faktorer som kan være relevante for å forstå kritisk-alternative initiativers endringskapasitet utover de to casene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4183 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2596 |
| Abstract: | Avhandlingens tema er lesekompetanse hos tospråklige elever. Med utgangspunkt i læreplanens mål (L97Samisk) om funksjonell tospråklighet, er det foretatt en sammenligning av informantenes lesekompetanse på sine respektive språk. Tospråklighet representerer et mangfoldig felt, og derfor er den kontekstuelle beskrivelsen en viktig plattform for forståelse av resultatene. Den aktuelle konteksten kjennetegnes av elever fra tospråklige hjem i områder dominert av majoritetens språk, men i et miljø preget av vitalisering av minoritetens språk. Foreldrene har valgt minoritetsspråket som opplæringsspråk av flere gode grunner. Resultatene fra undersøkelsen av elevenes lesekompetanse førte til et samarbeidsprosjekt mellom skole, hjem og lærerutdanning. Målet med samarbeidet var todelt: For det første å få en felles forståelse av forskjellen på hverdagsspråk som brukes i daglig kommunikasjon og det kognitive/akademiske språket som er et grunnlag for å lykkes i skolens utdanning. For det andre hva skole og hjem i fellesskap kan gjøre for å styrke de språklige forutsetningene for utvikling av aldersadekvat lesekompetanse. Hovedfunnene i prosjektet kan samles og formuleres i tre veivisere som peker framover. Den første veiviseren retter oppmerksomheten mot kriteriene for valg av opplæringsmodell i den aktuelle konteksten, uavklarte roller mellom hjem og skole i samarbeidet og lokalsamfunnets og massemedienes rolle i vitalisering av minoritetsspråket. Den andre veiviseren peker mot forskningsprosjektet. Hjem og skole trenger en samarbeidspartner i sine felles anstrengelser fram mot målet om funksjonell tospråklighet for sine barn/elever. Den tredje veiviseren peker mot lærerutdanningens rolle i utdanning av kommende lærere. To områder peker seg ut på bakgrunn av arbeidet med avhandlingen. Det ene gjelder lærerutdannernes rolle i å formidle til studentene betydningen av å arbeide mot en utvikling fra hverdagsspråk til skolespråk. Det andre gjelder forholdet mellom tradisjonskunnskap og tradisjonelle læringsformer og den teoretisering som utvikling av det kognitive/akademiske skolespråket krever. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1351 |
| Abstract: | Denne avhandlingen setter fokus på lærerutdannernes verdi- og fagsynspreferanser. Bakgrunnen er Læreplanverkets understrekning av at lærere må stå fram ”tydelig, levende og bevisst i forhold til den kunnskap, de ferdigheter og verdier som skal formidles” (s.32). Læreplanverket fokuserer lærernes holdninger og didaktiske ferdigheter og verdiene som ligger til grunn. Utsagnet forstås i denne avhandlingen i lys av Skolelovens verdisyn som bygger på Rawls forskjellsprinsipp, nemlig at ulikhet bare kan aksepteres dersom det medfører størst fordel for de som er dårligst stilt (Rawls 1996:291). Antakelsene i avhandlingen om en sammenheng mellom verdier, holdninger og atferd bygger på tradisjonen fra Lewin (1952) Kluckhohn (1951), Rokeach (1973) som postulerer en relasjon mellom verdi- og handlingsnivå ved at verdier leder oss i prioriteringen av handlinger og vurderinger i tråd med verdienes ønskverdige standarder. "Values influence behaviour but have not character of a goal. For example, the individual does not try to “reach” the value of fairness, but fairness is “guiding” his behaviour…. In other words, value are not force fields, but they induce force fields (Lewin 1952:41)." Lærerutdannernes verdier og fagsyn blir i avhandlingen søkt identifisert via preferanser på dimensjonene sentralisering versus desentralisering, integrasjon versus segresjon, individualisme versus kollektivisme, normalisert versus terapeutisk fagsyn. Verdipreferansene bygger på skillelinjemodellen. Den dominerende skillelinjen går mellom kollektivisme og individualisme, og mellom terapeutisk og normaliseringsorientert fagsyn. På den ene side finner vi frisetting, relativisme og subjektivisme og på den andre side, et samfunnsorientert, nomstyrt perspektiv som retter kritikk mot oppløsning og pluralisme. Med andre ord solidaritet mot liberalistisk selvhevdelse. Dimensjonene omhandler behov for tillit, respekt, identitet, kontroll, og ansvar for å nevne noen, og ”hvordan” disse behovene forstås i motsetningene mellom kollektivisme og individualisme. Skillelinjene kommer til syne gjennom ulike prioritering av likhet og frihet med de konsekvenser prioriteringene har for hvilke fordelings- rettferdighetsprinsipper, som legges til grunn. Verdiene ”guider” oss i prioriteringene mellom handlinger i den ene eller andre retningen. Resultatet viser at utvalget samlet sett gir sterkere tilslutning til kollektivistiske verdipreferanser enn til individualistiske. Forholdet mellom oppslutning om terapeutisk versus normaliseringsorientert fagsyn er omtrent det samme som for verdier, men her er resultatet at kollektivistene slutter like sterkt opp omkring terapeutisk fagsyn som om normaliseringsorientert, noe som står i motsetning til hypotesen om samsvar mellom kollektivisme og normalisering. Derimot prioriterer mindretallet (individualistene) normaliseringsorientert fagsyn. Dette betyr at et stort flertall av lærerutdannerne vektlegger et reduksjonistisk perspektiv på lære- og atferdsproblematikk samtidig som normaliseringens og den kollektivistiske fane heves høyt. Resultatet reflekterer minst to former for individualisme, en som forutsetter en etisk og moralsk lærer som gjenkjenner seg i sin yrkesutøvelse der likeverd, læring og velferd mellom ujevnbyrdige skal realiseres i skolen, og som best forstås i lys av Rawls rettferdighetskonsepsjon (Rawls 1971), frihetsprinsippet og forskjellsprinsippet Den andre formen for individualisme kan forstås ut fra en pluralistisk synsvinkel. Her representerer individualismen et fritt, selvstendig individet som samarbeider, forhandler og konkurrerer innenfor rammen av lovpålagte regler, og hvor selvrealisering er et sentralt mål. I dette perspektivet er bindingene ikke indre og forpliktende, men utenfrastyrt og lovpålagt. Fremst i verdi- og fagsynsfronten står kvinnene. Resultatene i denne avhandlingen peker på et betydelig sprik mellom den solidaritetsideologien som ligger til grunn i det skoleverket lærerutdanningen utdanner lærere til, og hvordan lærevanskeproblematikk forstås blant lærerutdannere. At denne diskrepansen er ”kjønnsbetinget” i betydelig grad når det gjelder fagsyn, innbyr til å stille nye spørsmål og en utvidet gransking av lærerutdannernes selvoppfatning i relasjon til verdier og fagsyn og lærerutdanningenes institusjonskultur på området. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/511 |
| Abstract: | Temaet for avhandlingen er den sosiale reproduksjon som skjer gjennom det norske utdanningssystemet, til tross for at sentrale myndigheter i ti-år etter ti-år har hatt som uttrykt målsetting at et av utdanningssystemets sentrale mål skal være nettopp å utjevne sosial forskjeller. Avhandlingens hovedproblemstilling er: Hvordan kan ulike tilnærminger til et prinsipp om tilpasset opplæring for alle i betydningen alle, påvirke seleksjonen og den sosiale reproduksjon i skolen? Undersøkelsen har karakter av å være en begrepsavklarende utforskning av en profesjonell terminologi i tilknytning til tilpasset opplæring og seleksjon, forstått i lys av dens kontekstuelle binding til lærerutdanning og lærerpraksis. En undersøkelse av prinsippet om tilpasset opplæring og dets operasjonalisering vil inkludere følgende delproblemstillinger: 1. Hvilke sentrale politiske og vitenskapelige posisjoner i forhold til tilpasset opplæring for alle har man? 2. Hvilken betydning tillegges elevens sosiale bakgrunn m.h.t. tilpasset opplæring? 3. Hvilke normative vilkår bør tenkning knyttet til tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, inkludere? 4. Hvilke didaktiske føringer følger av en tilpasset opplæring for alle elever, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn? Avhandlingen argumenterer for behovet for å utvikle profesjonskunnskap som kan gjøre lærer i stand til kritisk å reflektere over hvordan deres strategiske valg kan fremme eller hemme opplæringen. Tilpasset opplæring må problematiseres i forhold til skolens praksis og det rom av muligheter og begrensninger som gies. Avhandlingen belyser og problematiserer den grunnleggende ideen om alles rett til kunnskap og dannelse ut fra den enkeltes evner og forutsetninger. Spørsmålet som stilles er hvordan denne idé skal kunne realiseres uavhengig av elevens sosiale og kulturelle bakgrunn. I analysen anvendes teori av Basil Bernstein, Axel Honneth og Antonio Gramsci. Avhandlingens analysestrategi går ut på å stille ulike teoretiske perspektiver opp mot hverandre, og knytte sammen statistikk, case-studier, beskrivelser og andre relevante forskningsresultater ved hjelp av analysen. I avhandlingen behandles en rekke pedagogiske paradokser som for eksempel elevens rett til beskyttelse versus retten til selvbestemmelse og retten til like muligheter versus retten til å være ulik og autonom. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1400 |
| Abstract: | Avhandlingen presenterer, praktiserer og gir en teoretisk begrunnelse for en litteraturvitenskapelig tolkningsmetodikk som er utviklet av Anniken Greve og Rolf Gaasland i fellesskap, den såkalte Textpraxis-metodikken. Metodikken er utformet med henblikk på å kunne være et felles verktøy for alle som vil tolke litterære tekster, og den er utformet slik at den skal kunne anvendes overfor tekster som tilhører alle de tre litterære hovedsjangrene (episke, lyriske og dramatiske tekster).
Den teoretiske diskusjonen i avhandlingen har tildels vitenskapsteoretisk, tildels litteraturteoretisk karakter. Den vitenskapsteoretiske diskusjonen tar utgangspunkt i den såkalte teori- og metodepluralismen i faget, og spør om denne pluralismen er en indikasjon på at faget ikke trenger en metodikk som den foreslåtte. Avhandlingen konkluderer med at avvisningen av behovet for en slik metodikk hviler på et utilstrekkelig oppgjør med enhetsvitenskapsideologiens metodesyn. Den mer spesifikt litteraturteoretiske diskusjonen sikter mot å begrunne og forsvare det synet på litteratur som ligger til grunn for metodikken, nemlig at den litterære teksten er en kommunikativ handling med et anliggende og en holdning til sitt anliggende som det er fortolkerens oppgave å identifisere og respondere på. I disse delene av avhandlingen diskuteres dette synet på litteratur opp mot en rekke litteraturteoretiske oppfatninger som antas å stå sterkt i moderne litteraturvitenskap, knyttet til bl. a. formbegrepet, intensjonsspørsmålet, statusen til parafrasen og spørsmålet om litterariteten. Avhandlingen argumenterer for en større nøysomhet i inndragningen av filosofiske begreper i den litteraturvitenskapelige tolkningsaktiviteten, og advarer mot at vi lukker den faglige praksisen omkring bestemte filosofiske premisser som fagets aktører ikke fører en kritisk samtale om. |
| Description: | Dette er en dr.philos. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2063 |
| Abstract: | Avhandlingen utforsker hvordan bruk av videokonferanse som teknologisk verktøy muliggjør læring og utvikling av kunnskap, når allmennleger og spesialister utveksler informasjon og kunnskap om pasienter. Læringsforståelsen bygger på det sosiokulturelle perspektivet, med fokus på sosial interaksjon, og kulturhistorisk aktivitetsteori, med fokus på objektorientert aktivitet. I avhandlingen vektlegges individuelle og institusjonelle aspekter ved læringsprosessen, der samtalen er det sentrale bindeleddet. Det empiriske materialet utgjør i hovedsak videoopptak av allmennleger og spesialister som samarbeider ved bruk av videokonferanse. Ved å analysere interaksjonen har fokuset vært rettet mot hvordan allmennlegene og spesialistene forhandler seg fram til en forståelse for behandlingen. Videoopptakene er supplert med intervjuer. Studien viser at de medisinske samtalene fungerer som et middel for meningsdannelse og kunnskapsutvikling mellom allmennlegene og spesialistene. Konsultasjoner er en prosess med vekselvis informasjon, spørsmål og anbefalninger om behandling, og effekter av behandling. Kunnskap konstrueres ved å lukke kunnskapsåpningen mellom de kunnskapskildene som allmennlegen og spesialisten besitter, og den kunnskapen de trenger for å løse et medisinsk problem. Konstruksjon av kunnskap foregår som en sosial prosess, der vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap utveksles. Spenningene mellom kunnskapsformene og den nye måten å utføre behandling på, dreier seg om å etablere en delt forståelse mellom disse kunnskapsformene. Denne konstruksjonen skaper muligheter for læring i daglig arbeid. Vekselvirkningen, mellom institusjonell setting og individuell meningsdannelse, er en aktivitet som foregår som en prosess, som både er en del av øyeblikket, og en del av historisk utviklede praksiser. Denne avhandlingen har studert stabiliseringen av denne historisk nye arbeidspraksisen for behandling av pasienter. Nøkkelord: Pedagogikk, sosiokulturell teori, kulturhistorisk aktivitetsteori, interaksjonsanalyse, læring, kunnskapsutvikling, medisinske samtaler, videokonferanse |
| Description: | Papers number 1 and 2 of the thesis are not available in Munin: 1. Nilsen, L. L & Moen, A: 'Teleconsultation- Collaborative work and opportunities for learning across organizational boundaries', Journal of Telemedicine and Telecare (2008) 14, 377-380. Available at http://dx.doi.org/10.1258/jtt.2008.007012 2. Nilsen, L. L, & Ludvigsen, S. R.: 'Collaborative work and medical talk : Opportunities for learning through knowledge sharing', Communication & Medicine (2010) Volume 7(2) 143–153. Available at http://dx.doi.org/10.1558/cam.v7i2.143 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3584 |
| Abstract: | The thesis is a study of texts from and interviews with six Norwegian teacher students enrolled in a compulsory course in mathematics. It is a critical constructive descriptive investigation where the aim has been to listen to the students sharing their experiences studying mathematics. The thesis is not intended as an evaluation of the teacher education program, the students’ work or methodology, but rather as a contribution towards defining the didactic challenges teacher training is faced with. The thesis proceeds from a phenomenological perspective, using narratives as an important feature in both the analysis itself and the presentation of the results. Using phenomenologically oriented knowledge sociology and theories of narrative analysis, a description of the students’ perceptions of teaching and learning mathematics, both prior to and in the course of the compulsory course, is made visible through narratives. The methodology employed is narrative analysis. The students’ experiences are divided into four main areas of beliefs: beliefs about mathematics in general, beliefs about themselves as practitioners of mathematics, beliefs about teaching mathematics, and beliefs about how mathematics are learnt. One of the results indicated that the students’ experience of the compulsory course in mathematics did not depend on their previously held beliefs on mathematics education or their attitudes towards mathematics in general. Another result was that about 50% of all the students had higher expectations about their grade at the beginning of the semester than what they actually ended up with at the end. The reason for this remains to be conclusively demonstrated, but it seems likely that the way mathematics is taught in a teacher training program differs from the students’ previous experiences in how to learn mathematics. This should be taken into consideration in prospective mathematics programs, for instance by supervising the students about their own beliefs in a meta-perspective by analyzing their own narratives and how they are subject to alterations during the course. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1419 |
| Abstract: | In the years 1761 and 1769, the planet Venus passed in front of the Sun as seen from Earth. In that century of Enlightenment, these events – known as transits of Venus – attracted massive interest from the entire world of learning. The monograph "Maximilianus Hell (1720-1792) and the Eighteenth-Century Transits of Venus. A Study of Jesuit Science in Nordic and Central-European Contexts" is a source-based, historical case study that aims to explore and contextualise Venus transit activities in the Nordic countries and Central Europe. It traces the scientific career of an individual, Maximilianus Hell, and analyses the conditions for astronomical research in areas presently known as Slovakia, Austria, Romania, Hungary, Denmark, Norway, Sweden, Finland and Russia. It presents numerous primary sources and also has a separate part with editions of Latin texts. This is the first full-scale, contextualised study of the Jesuit Father Maximilianus Hell in the English language. New sources, not only on Father Hell, but also on the institutional history of astronomy in Central and Nordic regions of Europe are presented. The thesis is also pioneering in the sense that it covers areas that have until now been neglected or at least ill-understood in the Anglo- and Francophone historiography on the eighteenth-century transits of Venus. By ‘breaking down national barriers’ and employing a comparative perspective, it offers new insight into the different conditions for astronomical research in each country or region covered. Examination of archival sources and literature in various languages – primarily in Latin, Swedish, Danish, Russian, French and German – has been vital here. Hopefully, this study may prove helpful to the formation of a fuller and more nuanced understanding of the Venus transit projects of the eighteenth century, seen as an international enterprise. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4178 |
| Abstract: | Doktorgradsavhandlingen omhandler kvinners frykt for seksuell vold, og hvordan denne frykten skapes og opprettholdes. Avhandlingen tar utgangspunkt i norske kvinners hverdagserfaringer, og baserer seg i all hovedsak på skriftlig kildemateriale av ulik art. De situasjonene og hendelsene det fokuseres på, er de som oppleves som krenkende av kvinner. Det gjøres forsøk på å beskrive bredden i hvilke erfaringer dette kan være. Slike gjentatte krenkende erfaringer kan, argumenteres det for, bidra til en forståelse av kvinners frykt for seksuell vold, og denne fryktens implikasjoner for kvinners handlings- og bevegelsesfrihet. Hvilke strategier kvinner selv benytter i sine forhandlinger om rom, drøftes også. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/659 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no