| Abstract: | Diese Dissertation verfolgt zwei Ziele: Zum einen sollen zentrale Eigenschaften des Begriffsapparates der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung analysiert werden. Die Analysemethode ist dabei eine systemtheoretische Methode. Zum anderen sollen die Analyseresultate mit Hilfe und im Lichte der Systemtheorie Niklas Luhmann’s reformuliert werden. In beiden Fällen steht die Frage nach der Konstruktion und dem Verhältnis von Wohlfahrtsstaat und Gesellschaft im Zentrum. In der Literatur wird gemeinhin die sozialwissenschaftliche Wohlfahrtsstaatsforschung als ein unübersichtliches und resonanzfreudiges interdisziplinäres Forschungsgebiet beschrieben. Als eigenes Forschungsobjekt betrachtet beschreiben und interpretieren Sozialwissenschaftler jedoch allenfalls die unterschiedlichen theoretischen Strömungen. Demgegenüber widmet sich diese Arbeit der kommunikationstheoretischen Analyse dieses Forschungsgebietes. Im Zentrum steht hierbei die Analyse der kommunikativen Möglichkeitsbedingungen (Selbstreferenz). Die Forschungshypothese lautet, dass diese Möglichkeitsbedingungen nicht nur auf gesellschaftstheoretischen Verkürzungen aufbauen, sondern auch kommunikative Hybridität aufweisen. Während mit ersterem Sachverhalt die Tatsache beschrieben wird, dass der Begriffsapparat asymmetrisch konstruiert ist, so beschreibt kommunikative Hybridität den Umstand, dass sich dieses Forschungsgebiet zu mehreren Systemreferenzen verhält. Im Gesamtergebnis beeinflusst dies stark die Kommunikationsform. Die Analyse der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung nutzt das gesamte Spektrum systemtheoretischer Analysemethoden aus: Form-, Medien-, Semantik-, System- und Kopplungsanalyse. Diese Analysestrategien ermöglichen eine kommunikations- und differenzierungstheoretische Beschreibung der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrts-staatsforschung. Die Ergebnisse bestätigen die Eingangshypothese. Neben der Asymmetrie im Begriffsapparat kann neben der wissenschaftlichen Kommunikationsform ein reflexionstheoretisches Verhältnis zu genuin politischer Semantik nachgewiesen werden. Im zweiten Teil der Arbeit wird der analysierten Perspektive eine gesellschaftstheoretische Perspektive auf Wohlfahrtsstaat und Gesellschaft entgegengestellt. Neben der Wohlfahrtsstaatlichkeit der Gesellschaft bietet diese Perspektive auch Raum und Platz für die Beschreibung der Gesellschaftlichkeit des Wohlfahrtsstaates. Mit Hilfe der Theorie funktionaler Differenzierung können so die zum Teil widersprüchlichen/paradoxen Aspekte der Begriffsapparatur der sozialwissenschaftlichen Wohlfahrtsstaatsforschung integriert werden. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1714 |
| Abstract: | Prosjektorganisering er en arbeidsform som representerer et alternativ til den tradisjonelle linjeorganisasjonen. Ved å avgrense oppgaver som skal utføres innenfor en spesiell tidsramme, er hensikten å øke organisasjoners evne til fornyelse. De siste tiårene har denne organisasjonsformen hatt en rask og omfattende spredning til ulike typer organisasjoner uavhengig av størrelse eller sektor. Avhandlingen dreier seg om kommunale utviklingsprosjekter, og er en kvalitativ og komparativ studie av tre prosjekter som er fulgt over en periode på tre år. Data er innhentet gjennom observasjoner, intervjuer, skriftlige kilder og lydopptak. Studien bidrar til innsikt i hva som skjer i praksis når aktører deltar i, og styrer, komplekse prosjektforløp i samhandling med omgivelsene. Dernest viser analysen hvilke forhold ved de tre prosjekteksemplene som kan bidra til å forstå variasjoner i prosjektforløp og -utfall. I studien anvendes ulike organisasjonsteoretiske perspektiver for å få frem sentrale kontekstuelle trekk ved de tre prosjektene. Studien viser at det var til dels store forskjeller mellom prosjektene med hensyn til forløp og opplevd resultat. I den komparative analysen ble det avdekket en rekke kritiske faktorer som påvirket utfall. Mulighetene for å lykkes ble langt på vei avgjort av prosjektenes grad av interne forankring og eksterne støtte i en tidlig fase av prosjektforløpet. Stikkord: Prosjektledelse, prosjektorganisering, kommunale utviklingsprosjekter, komparativ analyse |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4674 |
| Abstract: | Avhandlingen er en studie av effekter over to år med systematisk begrepsundervisning (BU) av fem barn tilmeldt Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste for lærevansker på målområder som angår læreforutsetninger, fagfunksjonering og testresultater. Med læreforutsetninger forstås i avhandlingen (1) språklig bevisstgjorte grunnleggende begrepssystemer (GBS – dvs. Farge, form, stilling, størrelse, antall etc.) og tilhørende enkeltbegreper, samt (2) ferdighet i å utføre analytisk koding, dvs. barnas kompetanse i å styre sin oppmerksomhetsinnretning ved hjelp av GBS mot likheter og forskjeller som angår det de skal lære om. Fagfunksjonering som målområde fokuserer mot barnas prestasjoner i lesing/skriving og matematikk, mens testresultater refererer til barnas prestasjoner på testene WISC-R, Raven fargede matriser, Bender Motor Gestalt Test og ITPA/delteten verbal expression. Den empiriske studien ble i hovedsak gjennomført i årene 1998–2000(2001) og datainn-samlingen ble foretatt via intervju, spørreskjema, observasjon og dokumentlesing. I tillegg kom testing med formelle tester m.m. Det ble samlet inn kvalitative data i form av beskrivelser/utsagn og kvantitative data i form av tallstørrelser og forholdsvurderinger. Ved studiens begynnelse høsten 1998 befant to av barna seg på andre årstrinn og de øvrige tre på tredje årstrinn. Som nevnt står effekter av systematisk begrepsundervisning (BU) i fokus i den foreliggende tiltaksstudien. Denne form for begrepsundervisning bygger på Magne Nyborgs teoretiske og empiriske arbeider. Dette siste for øvrig også i nær samarbeid med flere kollegaer. Nyborg (1927–1996) utviklet i sin tid en omfattende teori om læring (og undervisning). Svært sammenfattet kan Nyborgs teori betegnes som en teori hvor læring som faktor i utviklingen står sentralt, og der grunnleggende språk- og begrepslæring samt språkets betydning for etterfølgende læring fremheves; især gjelder dette språkets betydning for prosesser som koding i persepsjonen, korttidsminne, tenkning, språkets betydning for valg av handling og handlingsutførelser og – i vid forstand – språkets betydning for personlighetsutviklingen. I teorien inngår også betraktninger om og forslag til pedagogiske tilretteleggelser som nettopp sikter mot å bidra til barn og unges tilegnelse av språklige læreforutsetninger og positive ledsagende emosjonelle og motivasjonelle erfaringer (i forhold til læringssituasjoner) Nyborgs modell for begrepsundervisning, BU-modellen, kan betegnes som den sentrale didaktiske modellen. I tillegg kommer modellen for ferdighetsopplæring og GBS-Modellen (en ordnet oversikt over grunnleggende begrepssystemer, opptil 18–26 GBS – alt etter hvordan disse grupperes). Ut fra prinsippene i BU-modellen ble de aktuelle barn i studien (1) undervist slik at de på en språklig bevisstgjort måte lærte utvalgte GBS og tilhørende begreper. I tillegg ble de (2) øvd i å utføre analytisk koding ut fra GBS. Som et tredje punkt (3) anvendt lærer GBS som redskaper for sin undervisning i norsk og matematikk så vel som på andre fagområder. For især to av barnas vedkommende ble det lagt opp til å innhente erfaringer med BU gjennomført i en kombinasjon av spesialundervisning og ordinær undervisning med tanke på å bidra til inklusjon. Dette ble gjennomført ved hjelp av et nærmere beskrevet tre-trinns opplegg. I avhandlingens teoridel redegjøres det grundig for Nyborgs teori om læring så vel som for de didaktiske modellene. Videre gjennomføres det en sammenligning mellom læringsteorien og andre syn på informasjonsprossessering, bl.a. vis a vis Baddeleys modell for arbeidsminne/ working memory fra 2000. Nyborg modell for begrepsundervisning sammenlignes også, på sin side, med tre andre faseinndelte modeller for henholdsvis begrepstilegnelse og begrepsundervisning. I avhandlingens teoridel inngår også omtale av Nyborgs syn på intelligens som sammenholdes med intelligens slik begrepet forstås i et konsensusperspektiv i lys av internasjonal forskning på området. Resultatene som oppnås på de tre målområdene kan under ett betegnes som klart positive. Det at de fleste resultatene i større eller mindre grad også vurderes som (delvise) positive effekter av BU-tiltaket, betyr allikevel ikke at en kan trekke absolutte konklusjoner i den forstand at det dreier seg om håndfaste bevis på kausal sammenheng. I stedet bør de mer nøkternt samlet sett kunne betraktes som forholdsvis klare indikasjoner på en slik sammenheng. Ytre validitet eller generalisering diskuteres i lys av analytisk eller skjønnsmessig generalisering som prinsipp. Innholdet i tiltaksstudien dokumenteres gjennom omfattende kasusbeskrivelser av gjennomføringen av BU overfor hvert av barna. På denne måten legges det til rette for replikasjoner eller etterprøvinger av tiltaket og de funn som fremkommer i lys av læringsteorien. Samtidig er kasusbeskrivelsene så omfattende at det ligger godt tilrette for leserens/brukerens egen generalisering, dvs. kasusbeskrivelser er så omfattende at eventuelle lesere gis muligheter til selv å vurdere om tiltaket og funnene også kan være relevante i forhold til egne aktuelle elever. Siste kapittel inneholder et grundig forslag til igangsetting og gjennomføring av tilpasset opplæring i form av BU på ulike nivåer i grunnskolen med tanke på å forebygge samt redusere lærevansker av språklig og motivasjonell art hos barn og unge. I tillegg settes frem forslag til videre forskning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/582 |
| Abstract: | Avhandlingen skriver fram forståelser av samisk samtidskunst. Første kapittel peker på utfordringer som tradisjonell, vestlig kunsthistorie og urfolksmetodologi byr på i møte med samisk kunst. Konklusjonen er at for å skrive fram forståelser for samisk samtidskunst som et kunsthistorisk felt, må det gjøres fra heterogene perspektiver. Dette innebærer å skrive fram ny empiri, kontekstualisere empirien innenfor kunsthistoriske forståelser og samtidig dekonstruere diskurser og metoder i den tradisjonelle, vestlige kunsthistorien. Det dekonstruktive verktøyet avhandlingen vil eksperimentere med befinner seg innenfor Gilles Deleuze og Félix Guattaris filosofi og tankeunivers. Kapittel 2 stiller spørsmålet om deres teori om den mindre litteraturen, omskrevet til en mindre kunst, kan få fram det kritiske potensial i samisk kunst og samtidig være et dekonstruktivt redskap i forhold til kunsthistorien. Kriteriene for en mindre litteratur, eller en mindre kunst, er at den deterritorialiserer den store kunstens språk gjennom fluktlinjer skapt av energi, til et mindre språk. Den har en politisk latens og uttrykker seg kollektivt. Et viktig prinsipp i urfolksmetodologien er at all forskning skal skje i samarbeid med og tilbakeføres til urfolksgruppa det forskes i. Ut fra dette prinsippet baserer tredje kapittel seg på dialoger med de fire kunstnerne; Aage Gaup, Synnøve Persen, Stein Erik Wouthi og Kristin Tårnesvik. Fjerde kapittel omhandler verk av de fire kunstnerne. Fluktlinjer og energier som oppstår når verkene settes inn i kunsthistoriske kontekster eksperimenterer jeg med å forstå med begreper fra Deleuze og Guattaris tankeunivers. Eksperimentet viser at samisk samtidskunst ikke uten videre lar seg kategorisere innefor kunsthistoirens begreper om stil, sjanger og nasjon, men utfordrer faget som en form for indre kritikk. Eksperimentet viser også at samisk samtidskunst kan forstås som en mindre kunst, fordi det finnes både deterritorialiseringer, politisk latens og kollektive utsigelser. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2903 |
| Abstract: | Redefinering av monumentalitet har vært et av de sentrale prosjektene i arkitekturen i det tjuende århundret – enten perspektivet var historisk, sosialt, politisk eller estetisk. Under modernismen og etter andre verdenskrig ble behovet for en ny monumentalitet formulert av arkitekter og teoretikere. Hva dette “nye” består i er et vesentlig spørsmål i avhandlingen. Gjennom analyser av Tromsdalen kirke, rådhusanlegget i Mo i Rana, Lofotakvariet i Vågan og Sametingsbygningen i Karasjok identifiseres tendenser og forskyvninger i monumentalbyggeriets teori og praksis gjennom andre halvdel av 1900-tallet. Av særlig regional betydning er det at ideen om monumental arkitektur som uttrykk for en tidsånd, Zeitgeist, er i forvitring, og at monumentalitet mot slutten av århundret heller forbindes med iverksettelse av en stedsånd, genius loci. Det synes nært forbundet med en forskyvning fra det å gi verdi til alt progressivt og nyskapende til en stadig større verdsetting av historie, minner og lokal egenart. En annen tendens er at monumentalitet i denne perioden går fra å være et problematisk og negativt ladet begrep til å bli et uforbeholdent plussord. Der monumental arkitektur krevde legitimering i fellesskapet og i demokratiske verdier etter de totalitære statenes misbruk på 1930- og 1940-tallet, holdes det mot slutten av århundret stadig oftere fram som et positivt bilde på individualitet og forskjell. Istedet for å være “representasjonsarkitektur”, styrt av makthaveres behov for en sterk og entydig kommunikasjon, frigjøres monumentalarkitekturen til erindring og gjentenkning. Disse tendensene kan beskrives som en forskyvning fra sterk til svak monumentalitet. Teorier fundert i fenomenologi og semiotikk gir bredde til undersøkelsen. Disse to innfallsvinklene åpner ulike aspekter ved arkitekturen og gir mulighet for å beskrive monumentalitet både som erfaringsform og som forståelsesform. Betydningen av dette grepet blir særlig tydelig når tradisjonelt monumentale kvaliteter som fellesskapsfunksjon, varighet, storhet, representasjon og erindring skal undersøkes, kvaliteter som krever at både det kroppslige og sanselige og det tankemessige lar seg begrepsliggjøre. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1324 |
| Abstract: | En viktig bakgrunn for avhandlingen er på den ene siden den store offentlige satsingen på bruk av ny teknologi i skolen preget av politisk samstemthet, på den andre siden det store spriket mellom forventninger og resultater som flere har påvist. I den forbindelse rettes søkelyset i avhandlingen mot de sentrale grunnlagsdokumentene. En hovedhensikt har vært å kaste nytt lys over noen av de dilemmaene som omgir teknologisatsingen i skolen. Det gjøres ved å se på meningsdannelsen knyttet til bruk av ny teknologi siden datateknologien for alvor fikk innpass i den norske skolen på 1980-tallet. Med utgangspunkt i diskursanalyse dreier prosjektet seg om å se etter mønstre for begrepsbruk og argumentasjon, videreføring og brudd, om meningsdannelsen er del av samfunnsendringene og om den kan oppfattes som hegemonisk. En hovedtendens er at eleven i økende grad beskrives som den aktive i forhold til den nye teknologien, og læringsbegrepet fortrenger undervisningsbegrepet. Dette bærer bud om et læringssamfunn, om selvforandring og individuell frihet og markerer avstand til kjerneverdier i industrisamfunnet som målrettethet og kausalitet. På den annen side knyttes teknologiperspektivene til industrisamfunnet idealer om framskritt, forenkling og effektivisering. En annen markert endring er at vurderinger basert på utdanningssystemets premisser blir avløst av utenfraperspektiver. 1980-tallet er preget av nyanserte, didaktiske vurderinger av de teknologiske løsningene. Læreren har en sentral plass og framstår som premissleverandør for teknologiutviklingen. Fra 1990-tallet blir lærerposisjonen redusert, argumentasjonen allmenngjort og didaktikken marginalisert. Læreren blir gjort til mottaker av ferdige teknologiske løsninger. Utenfraperspektivene markeres også ved at ”undervisning” og ”læring” som det sentrale begrepsparet for å beskrive de pedagogiske aktivitetene, mister sin posisjon og avløses av ”opplæring” og ”utdanning”. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2041 |
| Abstract: | Barn med sterke atferdsavvik blir kasteballer i det offentlige hjelpeapparetet. Som kasteball i systemet får barna større problemer enn de i utgangspunktet hadde. Vandringene disse ungene hadde hatt gjennom hjelpeapparatet og via altfor mange tiltak som fosterhjem og institusjoner, er slående og skremmende i forhold til det vi vet er bra for barns utvikling, nemlig at de skal vokse opp i trygge omgivelser med få, nære og varige relasjoner til voksenpersoner. Observasjonene er ikke nye og kan observeres direkte i barnas journaler. Det som er nytt i denne sammenhengen er fortellingene om hva denne vandringen - vagabonderingen - kan få av konsekvenser for den enkelte gjennom opplevd svik fra voksenpersonene, og de traumer dette kan påføre barn og unge som har hatt en oppvekst fylt av svik. For mange vil dette kunne medføre utvikling av psykoser og bipolaritet. Disse konsekvensene har profesjonene og hjelpeapparatets instanser i liten grad tatt inn over seg. Denne viten er ny for fagfeltet, selv om mange av de profesjonsutøverne jeg har møtt er smertelig klar over fenomenet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3588 |
| Abstract: | Avhandlingen handler om kontinuitet og endring i norskamerikanske menigheter i tidsrommet 1870-1917. Nordmenn etablerte mer enn 6 500 lutherske menigheter i USA. Utvalget består av seks menigheter fra Minnesota, tre urbane og tre rurale. Som hovedkilde har jeg brukt menighetenes møtereferater. Referattekstene er analysert ved bruk av tekstanalyse som diskursanalyse, sosiologisk feltanalyse og komparasjon som metode. Referatene gir et bilde av menighetene som immigrantmenigheter og deres møte med det amerikanske samfunnet. Den kulturen som oppstod som resultat av dette møtet, blir betraktet som en transnasjonal kultur, med kulturelle bånd, kulturell identitet og etnisk felleskap over nasjonsgrenser. Problemstillingen retter søkelyset mot de valg menighetene foretok for å finne seg til rette i det nye samfunnet. Både teologiske konflikter, dilemma omkring bevaring og tilpasning av den religiøse arven og den amerikanske friheten i religiøse spørsmål gjorde at menighetene måtte foreta mange valg. Analysen viser at valgene ble styrt av teologisk ståsted, rural/urban bosetting og integreringsprosessen i menighetene., og at sammenhengen mellom disse faktorene endret seg over tid. Det er kjent at de norskamerikanske kirkemiljøene var preget av konflikter. Den mest opprivende konflikten gjaldt spørsmålet om nådevalgslæren. Det er ikke like kjent at menighetene utviklet like trekk, både når det gjelder handlingsstrategier og rutiner. Fra å være miljø hvor enkeltmedlemmer i stor grad fikk sette dagsorden, viser analysen at handlingsstrategiene ble preget av tilpasning og disiplin. Det ga større ro innad og økt samarbeid utad. Denne utviklingen danner utgangspunkt for kronologi i materialet. Menighetene var fortsatt norske i undersøkelsesperioden, men handlingsstrategiene har gitt grunnlag for å dele perioden inn i en urolig, ”norsk” reetableringsfase og en rolig, ”amerikansk” tilpasningsfase. Overgang til den rolige fasen innebar en form for amerikanisering ved at menighetene tilpasset handlingsstrategier i retning av samarbeid fremfor å videreføre en norsk debatt og norske holdninger. Overgangen viser at kulturell tilpasning fant sted før språklig tilpasning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3832 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/286 |
| Abstract: | The thesis encompasses six sociolinguistic and discourse analytic case studies on multilingualism and individual agency. Against the complexity of the current sociolinguistic situation of Sámi in Northern Norway, the studies shed light on the active agencies of various individual actors in different communicative settings. The case studies are concerned with three different sites: the global discourse of language endangerment in its encounter with the interests of local actors in the Sámi media; local informants’ individual management of responsibilities and identities in the face of uncertainty and the risk of language loss; and the attitudinal positioning of various actors during the debate on the introduction of the administrative area for the Sámi language in Tromsø. All studies analyse individual strategies of meaning-making, positioning, and metalinguistic contextualization in discourse, with focus on identity, storytelling, stance-taking, and responsibility. In all cases, individual actors, in the roles of, e.g., journalists, experts, local informants, the researcher, and local community members participating in media debates, face a large contextual complexity. Presenting different linguistic strategies of individual self-organization vis-à-vis this sociolinguistic and contextual complexity, I argue that especially hybrid properties of discourse enable individual actors to manage for themselves the challenges and complexities they encounter in social contexts and with respect to their to their (Sámi, Norwegian, and other) language(s). |
| Description: | Papers 1,3,4 and 5 of this thesis are not available in Munin: 1. Hiss, Florian: 'The Metaphors and Metafunctions of Endangerment Discourse' (manuscript). 3. Hiss, Florian: 'Managing Sociolinguistic Challenges: Storytelling about Language Loss and Continuity in the Case of Sámi', in Karin Jóhanna L. Knudsen, Hjalmar P. Petersen and Kári á Rógvi (eds). "4 or more languages for all: Language policy challenges for the future", p 36-54 Novus. (2012). 4. Hiss, Florian: 'Engagement in Sámi language revitalization: Responsibility management in a research interview' (manuscript). 5. Hiss, Florian: 'Tromsø as a “Sámi Town”? – Language ideologies, attitudes, and debates surrounding bilingual language policies', Language Policy (2012), October. Available at http://dx.doi.org/10.1007/s10993-012-9254-7 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4957 |
| Abstract: | Næringshager er et populært konsept og redskap i regionalpolitikken. Samlokalisering av kunnskapsintensive virksomheter i distriktene motivert av befolknings og næringsmessige utfordringer mange distriktskommuner står overfor. Erfaringene etter 10-år med næringshager viser at dette er komplekse organisatoriske konstruksjoner hvor resultatene ikke er som forventet knyttet til innovasjon og entreprenørskap. Meta-organisasjoner med organisasjoner som medlemmer er krevende da den sentrale autoriteten er lav. Grunnlaget for styring og koordinering av virksomheten har vist seg å være utfordrende da det ikke var legitimt å styre medlemmene gjennom regler, rutiner eller forpliktende avtaler. Avhandlingen ser på hvordan organisasjonsidentitet kan være et virkemiddel til integrasjon og koordinering av aktiviteten i det sosiale fellesskapet. Uformelle strukturer som organisasjonsidentitet og organisasjonskultur representerer da interessante variabler som tillegges betydning i en slik kontekst. De skaper mening og forutsigbarhet i organisasjoner og utfyller formelle strukturer. Slik representerer de et potensial for å møte de organisatoriske utfordringene i næringshagene. Gjennom avhandlingen utvikles et rammeverk for å studere konstruksjon og endring av organisasjonsidentitet i næringshagene, samt at avhandlingen ser på organisasjonsidentitetens betydning for atferd i disse organisasjonene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2791 |
| Abstract: | Avhandlingen utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Hvordan involverer somaliske foreldre seg i sine barns skolegang? Hvilke forhold har betydning for foreldrenes involvering? Hvordan involverer lærere seg i somaliske elevers skolegang? Hvilke forhold har betydning for lærernes involvering? Generelt kan fremheves at situasjonen ikke er så entydig problematisk som mye av debatten og mange nyhetsoppslag kan tyde på. Det er stor variasjon, og ikke alle somaliere er dårlig integrert i det norske samfunnet. Somaliske foreldre er unisont enige i at språkkompetanse i norsk er viktig. Videre poengterer så godt som alle foreldre egen deltakelse på foreldremøter, konferansetimer og organisering av leksehjelp som sentrale involveringsarenaer. Somaliske foreldre fremmer også det å lære barna sine respekt for læreren som viktig. Mødre fremstår som aktive omsorgspersoner for sine barns utdanning, fedre fremstår i mindre grad som involvert i barnas skolearbeid. Foreldre med kort botid i Norge involverer seg i mindre grad enn foreldre med lengre botid. Fra lærersiden er et vesentlig funn at personlige egenskaper hos lærer og trivsel har mer å si for en positiv og konstruktiv dialog med foreldrene enn fagbakgrunn og ansiennitet. Lærere benytter en rekke verktøy for å sørge for en konstruktiv dialog med hjemmet, blant annet telefonsamtaler, SMS, email, loggbok, foreldrebesøk på skolen samt hjemmebesøk. Materialet kan tyde på at skolen som institusjon ikke motiverer godt nok for innsats hos lærerne. Det er i for stor grad lagt opp til den enkelte lærer å etablere eller ikke etablere en jevn og god dialog med de somaliske foreldrene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3691 |
| Abstract: | This thesis presents a comprehensive analysis of the phonological patterns of two varieties of Brythonic Celtic in the framework of substance-free phonology. I argue that cross-linguistic variation in sound patterns does not derive solely from differences in grammars (implemented as Optimality Theoretic constraint rankings). Instead, I adopt the substance-free framework, based on the principle of modularity and autonomy of the phonological component, to account for cross-linguistic phonological and phonetic variation. Phonological representations in substance-free phonology are built up without regard to the physical implementation of phonological units, on the basis of the system of contrasts and patterns of alternation. Although this insight is not new when couched in terms of a language-specific assignment of a set of universal phonological features, I argue that the mapping between phonology and phonetics is also not universal and deterministic, and reject the universality of the feature set. Instead, I argue for a rich interface between phonology and phonetics. Based on this understanding of the nature of variation, I provide a holistic analysis of the sound systems of two closely related languages: Pembrokeshire Welsh and Bothoa Breton. I propose an account in terms of a rich representational theory. Among other proposals, I defend the need for surface ternary contrasts, which I propose to implement using feature geometry. I also show that the substance-free approach, which decouples phonological representation from phonetic realization, strikes the correct balance between innatist and emergentist approaches to phonological markedness; I demonstrate this by way of an extensive case study of laryngeal phonology, which leads to a reinterpetation of the approach known as 'laryngeal realism'. I also argue that the phonological component of grammar should allow constraints with prima facie undesirable factorial consequences, if such constraints are needed to account for functionally unmotivated sound patterns, and discuss the consequences of this approach for the substance-free nature of phonological computation. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4794 |
| Abstract: | ”Change and Continuity: The Bildungsroman in English.” Begrepet bildungsroman har vært brukt i litteraturvitenskapen i nesten 100 år, men det har hersket voldsom uenighet om hva det betyr, om genren finnes utenfor opphavslandet Tyskland og om den fortsatt skrives i dag. Avhandlingen erstatter mer tradisjonelle genredefinisjoner med The Bildungsroman Index (BRI), som består av 96 typiske trekk. I stedet for å definere genren ved hjelp av noen få egenskaper bøkene må ha, bruker jeg et stort antall typiske kjennetegn. Indeksen er inspirert av prototype-teori, polytetisk klassifikasjon, Wittgensteins begrep om familielikhet og psykologisk diagnostikk. Den måler en romans likheter med den klassiske engelske bildungsromantradisjonen. I avhandlingens andre og tredje del brukes BRI i analysen av 11 romaner. Først sammenlignes de fire klassikerne som indeksen er bygd på: Wilhelm Meister (1796), Jane Eyre (1847), David Copperfield (1849-59) og Great Expectations (1861). Huckleberry Finn (1885) diskuteres kort fordi den så ofte regnes som den store amerikanske bildungsromanen. Deretter analyserer jeg fire romaner fra 1900-tallet: Of Human Bondage (1915), The Catcher in the Rye (1951), The Diviners (1974) og The Cider House Rules (1985). Del tre består av to grundigere analyser av John Fowles The Magus and Paul Austers Moon Palace. Analysene viser at et stort antall trekk er videreført fra Goethe, Dickens og Brontë til dagens litteratur. Typiske trekk for genren omfatter både synsvinkel, personer, handling, struktur og endepunkt for utviklingen hovedpersonens utvikling. Gamle som nye romaner kombinerer to synsvinkler; den unge personen som utvikler seg og den voksne som ser tilbake på sin egen utvikling. En sentral metafor som går igjen er det å ”se”; utviklingen beskrives ofte som en endring der hovedpersonen ser seg selv og verden stadig klarere. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2486 |
| Abstract: | The thesis is an attempt to arrive at the cartography of the low thematic domain of the clause using data from various argument structure constructions in Polish. It assumes the existence of a universal functional sequence (cf. Cinque (1999)) and the theory of morphology where morphemes are lexically specified to spell out chunks of the universal sequence. Furthermore, functional vocabulary items are flexible in the sense that they can be inserted for different subsets of their lexical specification. Part I deals with Polish conjugation class markers (so-called Themes), where a typology of the latter is proposed: high Themes spell out a superset of the featural hierarchy spelled out by low Themes. Two domains sensitive to the type of Theme are discussed: (i) verbs displaying the reflexive clitic (i.e. reflexive, anticausative, prefix-induced, and Reflexiva Tantum) and (ii) the Impersonal construction in -NO/TO. The conclusion is that bare stem inchoatives (i.e. Polish low Theme stems or inchoatives in causativizing languages) should not be equated with anticausatives. More generally, the notion ’split intransitivity’ should be deconstructed, given a very fine-grained universal sequence. Part II focuses on another type of functional vocabulary items, so-called Event Separators (ES) - morphology occurring in various participial constructions, as well as nominalizations. The main tenet is that the constant negotiation of spell out options between two items with overlapping lexical specification (i.e. Theme and ES) results in a typology of participial or nominalizing constructions. Furthermore, an analysis of Impersonal -NO/TO is advanced, where an analogy to Germanic/Romance Perfect Tense is drawn. The specific algorithm of mapping assumed to hold between the verbal and nominal functional sequence derives semantic restrictions on external arguments (i.e. features on Silverstein’s Hierarchy, e.g. animate, human, pronoun, etc.), as well as different degrees of ’subjecthood’. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/991 |
| Abstract: | At det offentlige byråkratiet har stor makt, er det få som stiller spørsmålstegn ved i dag. Men hvordan bruker byråkratiet – eller administrasjonen - sin makt? Brukes makten til å hjelpe politikere til å utforme og iverksette sin politikk? Eller brukes makten til å motarbeide politikere for å fremme sin egen agenda? Dette er spørsmål som Dag Ingvar Jacobsen tar opp i sin avhandling – ”Politikk og administrasjon på lokalt nivå – den lokale administrasjonens politiske makt” - for dr. philos. graden ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Avhandlingen forsvares i Kristiansand den 25. mai. For å belyse de spørsmålene som ble stilt innledningsvis, har Jacobsen studert kommunepolitikere og fast ansatte kommunebyråkrater (ledere) i samtlige kommuner i de to fylkene Aust- og Vest-Agder i perioden 2000 til 2003. Avhandlingen tilnærmer seg hovedproblemstillingen – kommunebyråkratiets politiske makt – fra flere ulike vinkler. For å kartlegge hvor mektig kommunebyråkratiet er i forhold til andre aktører i lokalsamfunnet ble både politikere og byråkrater bedt om å rangere dem de mente var mektigst. I denne rangeringen kom lokalpolitikere, lokale byråkrater og statlig nivå ut som omtrent like mektige. Betydningen til media og til internasjonale organer ble bedømt som liten, men det er store forskjeller mellom små og store kommuner. Jo større kommune, desto mer makt får media og internasjonale organer. Men hva som kjennetegner relasjonen mellom politikere og byråkrater? Konflikt eller samarbeid? I all hovedsak er forholdet mellom de to gruppene preget av harmoni og samarbeid, og ikke minst har politikerne generelt sett svært stor tillit til at byråkratiet opptrer å tråd med de signaler og ønsker som politikerne sender ut. Byråkratene oppfattes som lojale, og det er svært lite variasjon i denne tilliten mellom medlemmer av ulike politiske partier. Dette betyr ikke at byråkratene opptrer som ”politiske nikkedokker”. I diskusjonen fram til politiske vedtak fattes fremstår byråkratene som en gruppe som holder den faglige friheten høyt. De sier hva de mener er faglig best, uansett hvor lite populært dette er blant politikerne, men de er svært forsiktige med å gå ut i media med slike uenigheter. Når politiske vedtak er fattet, virker det som om byråkratene forsøker å iverksette så lojalt som mulig, selv om de personlig ikke er enige i det politiske vedtaket. Går vi enda lenger inn i problemstillingen, og stiller spørsmål ved hvor uenige politikere og byråkrater egentlig er, får vi et litt overraskende resultat, nemlig at det er vanskelig å finne noen systematisk uenighet mellom de to gruppene. Heller enn å finne interesseforskjeller mellom politikere og byråkrater, så finner vi ganske store interessevariasjoner internt i politiker- og byråkratgruppene. Spesielt stor er forskjellen mellom medlemmer av ulike politiske partier, noe som er en indikasjon på at partipolitikken også er høyst relevant på lokalt nivå i norsk politikk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/951 |
| Abstract: | Målet med avhandlingen har vært å bidra til ny kunnskap om nyutdannede læreres læring i kollegial samhandling og organisert veiledning tidlig i karrieren i videregående skole. Det har også vært et mål og utforske hva som må til for at kollegasamhandling og veiledning kan bidra til bedre vilkår for den nyutdannedes profesjonslæring og utvikling av læreridentitet. I skolen pågår minst to parallelle læringsprosesser, elevenes læring og lærernes læring. I avhandlingen er fokuset lærernes egen læring. Lærerutdanningen er ikke et endepunkt, men et utgangspunkt for videre læring og utvikling i yrket. Avhandlingen bygger på en empirisk undersøkelse av veiledningsarbeid med 12 nyutdannede lærere på to videregående skoler hvor alle deltok i veiledningsgrupper med andre nyutdannede, en intern og en ekstern veileder. Den består av to deler: en sammenstilling og tre artikler som representerer arbeidets empiriske grunnlag. Lærerarbeidet er et relasjonsarbeid og emosjoner har en viktig plass i lærerens samhandling med elever og kolleger. Hvilke emosjoner som kommer opp i møtet med yrket og hva dette betyr for de nyutdannedes læring står sentralt i de to første artiklene. I den tredje artikkelen jeg ser på vilkår, muligheter og begrensninger relatert til gruppeveiledning. Manglende dialoger og asymmetri mellom ny og erfaren lærer utfordrer utviklingen av en stabil og trygg, men samtidig fleksibel, læreridentitet. Avhandlingen viser betydningen av å ivareta læringspotensialet som ligger i emosjonene, ikke bare som drivkraft i læringsprosesser, men for å kunne sortere i hva som har betydning i yrkesutøvelsen. Med økt systematikk og omtanke i mottaket av nye lærere, og vektlegging av dialoger som bidrar til både den nye og kollegiets læring, vil lærernes felles kunnskapsbase kunne utvikles og relasjonskvaliteten styrkes. Avhandlingen viser også at veiledning ikke er tilstrekkelig om målet er å sikre nye læreres læring og utvikling. Den uformelle læringen på arbeidsplassen må gis større oppmerksomhet. |
| Description: | Papers 2 and 3 of the thesis are not available in Munin: 2. Jakhelln, R.: 'Early career teachers' emotional experiences and development – a Norwegian case study', Professional Development in Education (2011) 37(2), 275-290. Available at http://dx.doi.org/10.1080/19415257.2010.517399 3. Jakhelln, R.: 'Å prøve ut sin stemme – gruppeveiledning med nyutdannede lærere i videregående skole' (accepted paper in FoU praksis) |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3690 |
| Abstract: | Utgangspunktet for undersøkelsen er å se på om lærere som underviser i kroppsøving trives dårlig, og om de opplever sin arbeidssituasjon så belastende at de vurderer å slutte å undervise i faget?
• Hvilke faktorer opplever kroppsøvingslærere som vanskelige, i forhold til å undervise i faget, og i hvilken grad påvirker disse lærernes trivsel og ønsket om fortsatt å undervise i faget? • Hvilke oppfattninger har kroppsøvingslærerne av sitt eget fag, og i hvilken grad påvirker disse lærernes trivsel og ønsket om fortsatt å undervise i faget? • Identifisere faktorer som kan være med på å bedre trivselen blant kroppsøvingslærerne. I tillegg til disse problemstillingene vil oppgaven også se på i hvilken grad en rekke bakgrunnsvariabler, påvirker kroppsøvingslærernes trivsel og ønsket om fortsatt å undervise i faget. Metoden som er benyttet for å belyse problemstillingene er regresjonsanalyse. Analysene vil se om disse bakgrunnsvariablene påvirker trivselen og sannsynligheten for å fortsette både direkte, og indirekte via opplevde problemer og oppfattninger av faget. Oppsummert er det slik at de lærerne som trives best og regner det som mest sannsynlig at de underviser i faget om fem år, har lengre utdanning (minst 60 studiepoeng), de trener oftere (mer enn 3 ganger i uka) og underviser i kroppsøving flere timer i uka (fra 4 til 6 timer) enn de lærerne som trives dårligst og ikke regner med å fortsette. De som trives dårligst og regner det som lite sannsynlig at de fortsatt underviser om fem år, opplever i tillegg at faget kan være slitsomt å undervise i, de opplever at egen kompetanse ikke strekker til og de opplever oftere problemer i forhold til elevene. Samtlige av disse problemene kan relateres til mangel på utdanning og kompetanse. Alle lærerne opplever at mangel på ressurser og utstyr er et problem. I tillegg synes de at det er problematisk at anleggene er nedslitt, at det er stort sprik mellom elvene og det er få timer i faget. Disse opplevde problemene er sammenfallende med det de lærerne som har sluttet å undervise i faget, opplevde som problematisk. Årsaken til at kroppsøvingslærerne i ungdomsskolen i mindre grad enn lærere i andre fag ikke ser for seg å fortsette å undervise i faget er helt klart sammensatt Trivsel som faktor kan ikke forklare denne tendensen. Lærerne i denne undersøkelsen trives godt med å undervise i faget. Det er også vanskelig å forklare denne tendensen med utgangspunkt i lærerlivssyklusteori. Vi har sett at danske gymnasielærere underviser minst ti år lengre i faget enn sine norske kollegaer i ungdomsskolen. En av de mest opplagte forklaringene er mangel på utdanning som både påvirker opplevd trivsel og muligheten for å fortsette. Lærere med lav utdanning trives dårligere og vurderer i større grad å gi seg. Videre er det også en helt klar sammenheng mellom hvor mange grupper og timer man underviser i løpet av ei uke og opplevd trivsel. De som underviser flere grupper og timer, trives bedre enn de som underviser færre grupper, og ser i større grad for seg at de vil fortsette å undervise i faget. I tillegg er det slik at de lærerne som er fysisk aktive minst tre dager i uka og har idrettslig bakgrunn, trives best og regner det som mest sannsynlig at de fortsatt underviser i faget om fem år. Mangel på utdanning fører i tillegg til mangel på profesjonalitet. I tillegg er rammene i ungdomskolen svake og profesjonskodene er i beste fall mangelfulle. De mest opplagte problemene som påvirker trivsel er, mangel på ressurser til transport og mangel på utstyr. I tillegg kommer delvis mangel på anlegg, og at anlegg og utstyr er utslitt. Andre opplevde problem er stort sprik mellom elevene, få timer i faget og mangel på kurs og utdanning i faget. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2900 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no