| Abstract: | Avhandlingen tar for seg økonomi, makt og samhandling i yngre jernalder, med fokus på områdene ved og innenfor Saltstraumen. Jeg tar utgangspunkt i sagalitteraturens fortellinger om Olav Tryggvasons møte med Raud den Rame fra Salten. Sagaen fremlegger flere påstander om de politiske og økonomiske forholdene i Salten. Raud sto i følge med Samiske befolkningen i distriktet. Snorre forteller at Raud hadde flere hundre samer i følget sitt som sto til hans disposisjon når han trengte det. Mine problemstillinger leder ut fra disse påstandene. Gjennom det arkeologiske materialet og annet kildetilfang forsøker jeg å besvare tre sentrale spørsmål. Kan man identifisere et maktsenter i dette området, slik det man hører om i sagalitteraturen? Er en samhandling mellom samer og håløyger sporbar i dette området? Hvor mye kan egentlig sagalitteraturen fortelle oss om samfunnet på denne tiden? Jeg argumenterer for at et slikt maktsenter kan spores gjennom det arkeologiske materialet, og ved hjelp av annet kildetilfang mener jeg å avgrense betydelig hvor dette maktsenteret var lokalisert. Det viser seg at flere av påstandene i sagalitteraturen har støtte i det arkeologiske materialet. Jeg fremhever at selv om man ofte ønsker å plassere lokaliteter og funn i etniske og kulturelle båser, kan man ikke alltid gjøre det uten videre. Om Raud den Rame har eksistert eller er et produkt av lengre tids forvrengning av muntlige sagn og sagaforfatternes personlige bidrag til disse sagnene kan man aldri vite. Allikevel forteller historien om Raud den Rame oss mye om både sosiopolitiske, økonomiske og kultiske forhold i jernalderens Salten. Relasjonene mellom samer og håløyger fremheves sterkt i Snorres tekst. Dette mener jeg er et bevisst valg fra sagaforfatteren. Jeg argumenterer for at håløygenes kontakter med den samiske befolkningen har stukket langt dypere enn rene økonomiske hensyn. Høvdingenes kontakter med samer har hatt en viktig religiøs og sosiopolitisk betydning. Demoniseringen av det samiske folk, og samisk trolldom var kanskje et viktig trekk for å komme de gamle skikkene til livs, og gjennom å plassere en fiende av kongen og kirken i en allianse med dem, understreke de politiske poengene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2524 |
| Abstract: | Valg av bosted er viktig og det setter rammer for våre liv. Men det er også viktig i forhold til utvikling av næringsliv og det å rekruttere og beholde arbeidskraft. Det har vært oppgavens formål å forsøke og finne ut hva som kjennetegner stedet og avdekke eventuelle drivkrefter eller motstand i forhold til videre utvikling av stedet. Dette er utført ved å intervjue 14 beboere på Tana bru om forhold som går på stedsbruk, stedsbilder, stedsinteresser, tilhørighet og arenaer for samhandling og møteplass. Stedets unike identitet kan knyttes til stedets beliggenhet ved Tanaelva og laksefisket der, som et geografisk knutepunkt i Tana og i Øst-Finnmark med nær beliggenhet til grensen til Finland, og til stedsbildene av et relativt lite og kompakt kommunesenter med et bredt vare og tjenestetilbud, i nær tilknytning til natur og til oppfatninger av stedet som et godt oppvekststed. Dette er dominerende stedsbilder. Noen informanter mener at stedet også er flerkulturell, men her er informantene av ulik oppfatning. Forhold knyttet til flerkultur og forholdet mellom kommunesenteret og bygdene utpeker seg som områder med betydelig interesse- og maktkamp. Disse to forholdene kan medføre betydelig motstand mot utvikling av stedet, mens de unike stedsbildene kan gi et ekstra driv i forhold til hvordan stedet bør utvikle seg. Dette er forhold som kommunen kan dra nytte av i forhold til videreutvikling av kommunesenteret. Kommunesenteret Tana bru kan forstås ut i fra ideen om modernitet. Kommunen har vært igjennom en relativt stor transformasjonsprosess fra en kommune dominert av bygde- og primærnæringer og til å bli et mer moderne samfunn. Kommunesenteret kan forstås som en materialisering av denne transformasjonen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4615 |
| Abstract: | Intensjonen med oppgaven er å forstå og beskrive ulike former for struktur og meningsdannelse blant backpackere i Nusa Tenggara, Indonesia. Oppgaven beskriver backpackernes læring og erfaring, og hvordan de oppfatter seg selv. Gjennom deltakende observasjon beskrives backpacking som fenomen. Det geografiske fokus er et utvalg øyer øst for Bali (Lombok, Komodo, Flores, Vest-Timor og Roti), som utgjør en reiserute for backpackere i Indonesia. Oppgaven starter med introduksjon om turisme som forskningsfelt. Videre analyseres backpacking gjennom tre ulike teoretiske tilnærminger. Den første teoretiske tilnærmingen, fokuserer på backpackerne som deltakere i et nettverk av nettverk, som utgjør et globalt økumene. Den andre tilnærmingsmåten fokuserer på hva det er som gjør at enkelte steder og opplevelser er verdt å få med seg og hvilke kriterier backpackerne legger til grunn for sine reisevalg. Den siste delen av oppgaven setter fokus på backpacking som en fase av livet. I denne oppgaven er fokuset på turisten, representert ved backpackerne i Indonesia, som en motsats til mange tidligere studier som har tatt for seg turisme i forhold til destinasjonsstedet og lokalbefolkningen. |
| Description: | Dette er en hovedoppgave. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/653 |
| Abstract: | Long distance scrambling in Russian is not a well-understood phenomenon and a proper description of it is absent from the current literature. This thesis is an attempt to investigate the properties of long distance scrambling in Russian and compare the discovered facts to long distance scrambling in Japanese in the light of Boškoviæ and Takahashi’s (1998) description as well as to other displacement phenomena. In this study, I argue that Russian does not have semantically vacuous scrambling and give arguments that long distance scrambling in Russian involves focus movement. I show that scrambling in Russian is sensitive to relativized minimality and to other locality constraints. I observe that the structures most transparent for scrambling are clausal complements of perception verbs. In other syntactic contexts, scrambling is more restricted than it is generally assumed. I present evidence that scrambling and wh- movement pattern together with respect to locality constraints, informational backgrounds and successive cyclicity. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/188 |
| Abstract: | Dán dutkamušas guorahalan davvisámegiela etnolingvisttalaš ceavzinnávccaid (ethno-lingvistic vitality) Norggas ja Suomas 2000-logu álggus. Diakronalaččat guorahalan davvisámegielagiid ja davvisámi álbmoga demografiija 1860-2000 Norggas ja 1900-2003 Suomas. Dasa lassin guorahalan davvisámegiela buolvvaidgaskasaš sirdáseami 2000-logu álggus ja dan sirdáseami eavttuid. Geavahan kvantitatiiva dutkanvuogi ja vieččan dutkanmateriála ovddimusat čálalaš gálduin. Sámegiela etnolingvisttalaš ceavzinnávccaid guorahallan lea dehálaš oassin sámegiela giellasosiologiijadutkamis dannego sáhttá duddjot vuođu oahppo- ja giellapolitihkalaš mearrádusaide. Dát dahká dutkanfáttá miellagiddevažžan sihke gielladieđalaččat ja giellapolitihkalaččat. |
| Description: | Dat lea váldofagadutkamuš/Dette er en hovedfagsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/5064 |
| Abstract: | Denne artikkelen om Jean Gionos Récits de la demi-brigade viser hvordan forfatteren bruker elementer fra kriminalsjangeren for å reflektere omkring selve skriveprosessen. Giono "lurer" leseren til å tro at det dreier seg om kriminalfortellinger, men det viser seg fort at han "bryter sjangerkontrakten". Alle de 6 fortellingene kretser riktignok om forbrytelser og etterforskning. men helten, politimannen Martial, er høyst tvetydig. For ham er det selve jakten på forbryteren som er viktig, han har ingen interesse av å fange den skyldige. I disse tekstene blir jakten på forbryteren en metafor for skrivingen, kriminalgåten blir til skrivingens gåte. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/760 |
| Abstract: | I denne oppgaven har jeg sett på hva studenter gjør og hvordan de tenker i forhold til kildekritikk. Funnene mine viser at kunnskap om kildekritikk og praktiske ferdigheter knyttet til kildekritiske vurderinger mangler i stor grad i dag. Forskningen viser at informasjonssøking er en rutinemessig aktivitet som styres og organiseres på den måten vi tidligere har foretatt den på. Dette betyr at de erfaringer og den kunnskap vi opparbeider oss gjennom utdanningssystemet som regel vil henge med oss resten av livet. Dette betyr at kunnskap om og øving i kildekritikk må skje så tidlig som mulig. Den nye læreplanen Kunnskapsløftet har tatt høyde for dette, men innefor lærerutdanningen har ikke hatt dette vært uttalt som et prioritert område. De lærerne som allerede er ferdig utdannet har også i liten grad hatt undervisning om dette. For lærerutdanningsinstitusjonene blir det derfor en oppgave å få dette temaet integrert i sine studieplaner. Forskningen viser også at informasjonssøking er en prosess som starter ut med en grunnleggende følelse av usikkerhet. Gjennom læringsteorier ser vi at studenter konstruerer ny kunnskap med utgangspunkt i sine tidligere erfaringer. Vi må derfor sørge for at studenter får egne praktiske erfaringer med informasjonssøking og med å gjøre kildekritiske vurderinger. Her har bibliotekenes opplæringsprogrammer en stor utfordring. I min undersøkelse har jeg funnet at studentene har stor tiltro til biblioteket som institusjon. Svært mange av studentene mener at dokumentene i et bibliotek har vært gjennom en kvalitetskontroll og at dette gjør at de ikke selv trenger å gjennomføre kildekritiske vurderinger til dem. Min undersøkelse er ikke representativ og jeg kan derfor ikke påstå at dette er en oppfatning som deles av mange av studentene i Norge. Som tendens er dette likevel interessant og utfordrende for bibliotekene. Er det slik vi driver vår samlingsutvikling? Er det slik at de bibliotekansatte kan gå god for innholdet i alle dokumentene vi tilbyr? Jeg mener dette er et umulig og heller ikke et ønsket prosjekt for bibliotekene. Folkebiblioteket har gjennom loven en forpliktelse til å fokusere på både kvalitet, allsidighet og aktualitet i sin samlingsutvikling. Utdanningsbibliotekene skal sørge for at det finnes en variert samling som viser hele kunnskapsallmenningen og ikke minst at det eksisterer uenighet og usikkerhet blant forskere. Brukeropplæringsprogrammene bør kanskje utvides til også å inneholde noe om hvordan biblioteksamlinger utvikles og hvilke prinsipper som ligger til grunn for samlingsutvikling. Gjennom dokumentasjonsvitenskapelige drøftinger i oppgaven har jeg flere ganger gjentatt at studentene ser ut til å mangle grunnleggende kunnskap om hvordan dokumenter skapes. Denne mangelen på kunnskap gjør studentene mindre i stand til å gjøre gode kildekritiske vurderinger. Jeg vil derfor igjen oppfordre bibliotekene til å se nøye på sine programmer for brukeropplæring og innlemme produksjonsfasen av dokumenter som tema i disse. I min egen litteratursøking fant jeg under arbeidet med denne oppgaven en artikkel som presenterte en modell for hvordan kunnskap framskaffes gjennom forskning over år. Modellen gir samtidig en oversikt over alle de ulike dokumentasjonsformene forskeren benytter seg av underveis i prosessen. Denne modellen tror jeg kan være et fruktbart utgangspunkt for en undervisning som skal ha fokus på hvordan dokumenter skapes. |
| Description: | Hovedfagsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1074 |
| Abstract: | Denne oppgaven handler om hvordan høyt utdannete arbeidstakere reflekterer rundt egen læring på arbeidsplassen, og hvordan læringserfaringene kan forstås i lys av kognitive og sosiokulturelle læringsteorier. Det er fem personer fra en kunnskapsbedrift som er intervjuet, og alle har høyere utdanning i form av fordypning i et hovedfag. Det empiriske materialet viser at læring for dem er like mye en mental som en sosial aktivitet. Dette styrker tanken om at kognitivt og sosiokulturelt læringsperspektiv sammen kan bidra til å utvide og berike vår forståelse av læring, i stedet for å se dem som to atskilte retninger. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1964 |
| Abstract: | I arbeidet med denne masteroppgaven har jeg utvikla og gjennomført to ulike undervisningsopplegg i diktskriving for elever i videregående skole. Jeg har kalt det ene et leserorientert undervisningsopplegg og det andre et skriverorientert. I det leserorienterte opplegget er hensikten at elevene skal være bevisste på at de skriver for noen, og at de skal prøve ut ulike måter teksten kan kommunisere med lesere på. I det skriverorienterte er det sentrale at elevene skal få uttrykke seg ekspressivt og sette ord på sine egne tanker og følelser i skriveprosessen. I oppgaven analyserer jeg de lyriske tekstene elevene har skrevet. Jeg legger spesiell vekt på de språklige bildene elevene har skapt. Oppgaven viser at elever i videregående skole mestrer å skape spennende språklige bilder, og at disse bildene uten problemer kan analyseres ved hjelp av litteraturvitenskapelig terminologi. Den viser også at elevene mestrer å skrive tekster som kommuniserer med lesere på ulikt vis, noen ved å være enkle og entydige, andre ved å være utfordrende og flertydige. Avslutningsvis antyder jeg at de øvelsene som fokuserer på språklige virkemidler og på hvilken effekt diktet skal ha på leseren, gir flere gode tekster enn de som bare tar utgangspunkt i ekspressiv skriving. Likevel peker jeg på at mange av de beste diktene har et ekspressivt innhold, samtidig som at de har en form og ei språkføring som kler innholdet. Med utgangspunkt i dette og med støtte i tidligere forskning framhever jeg at deltrening i litterære virkemidler, satt inn i sammenhenger der dette virker meningsfylt, kanskje er det som gjør størst positive utslag i elevtekstene. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1930 |
| Abstract: | På grunn av samfunnsendringene, som seksualiseringen kan tenkes å innebære, er det ikke lenger like selvsagt at ungdom følger i tidligere generasjoners fotspor og de kan sies å orienterer seg i et kulturelt landskap med nye og flere valgmuligheter. I denne sammenheng har jeg undersøkt i hvor stor grad tradisjonene kan se ut til å være svekket når det gjelder spørsmål knyttet til seksuelle normer og verdier. Er det kanskje slik at mange av valgene til dagens ungdom fremdeles er knyttet til tradisjon og tidligere generasjoners holdninger og verdier på dette området? I følge min egen og andres empiri ser det ut som at jentene blant annet ikke vil ”spille for mye på sex” . Årsaken til dette ser i hovedsak ut til å være risikoen, eller frykten, for å bli stemplet som ”laus”. Kan dette kanskje tyde på at tradisjonelle normer, - og kjønnsrollemønster, er godt forplantet i deres habitus ? Til tross for blant annet seksualiserte bilder av jenter i media, ”glamourmodellenes” høye status, samt at seksualiserte iscenesettelser på nettet kan sies å ha blitt vanlig, så ser jentene fremdeles ut til å være varsomme med seksuelle preferanser i sine uttrykk. Dette bildet kan virke motstridende i seg selv; det er vanlig at jentene ”spiller på sex” samtidig som det kan sies å være vanlig for jentene å ikke ville gjøre det. Slik kan bildet også tolkes ut fra mine informanters fortellinger Ungdommene står kanskje friere til å ta egne valg , men det trenger kanskje ikke nødvendigvis å bety at de ikke velger å gjøre som andre har gjort tidligere? |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1651 |
| Description: | Dette er en magistergradsoppgave |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3319 |
| Abstract: | 82 nausttufter på Vestvågøy ble detaljregistrert. Ved hjelp av C14 dateringer, nausttuftenes morfologi, indre lengde og bredde, nærhet til andre strukturer og høyde over gresskant og blæretang ble naustenes datering og hvilke båter de kan ha rommet sannsynliggjort. En gjennomgang av bruksområdene til båtene som naustene kan ha rommet, viser at materialet fra folkevandringstid- merovingertid og til nyere tid viser stor grad av sammenfall. Med andre ord er det liten forskjell i båttypene fra før og etter den tidligere antatte starten på sesongfiske i vikingtid. Dette indikerer at et storfiske kan ha startet allerede i folkevandringstid- merovingertid. Antagelsen bygger både på det store antallet nausttufter fra denne tid av og de båttypene naustene kan ha rommet. Typer fra seksrorings størrelse og større settes i forbindelse med vinterfiske. Båter av byrdings størrelse vitner om frakt av varer langs kysten og har muliggjort frakt av marine produkter vekk fra landsdelen. Egne utgravinger i 4 nausttufter samt resultater fra tidligere gravninger viser at naustene i Nord-Norge i jernalderen hadde en særegen konstruksjon. Tykke kulturlag i naustene viser at de kan ha blitt brukt som bolig eller en form for rorbuer under sesongfiskeriene. |
| Description: | Dette er tredje versjon av forfatterens hovedoppgave fra 1997. Andre utgave foreligger som Stensilserie B, nr. 49, fra Institutt for Arkeologi, Universitetet i Tromsø i 1998. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/499 |
| Abstract: | Det er skrevet mye om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (SDH), men ikke om mormonere i Nord-Norge. Ved hjelp av intervjuer gjort med tolv medlemmer fra Bodø, Narvik og Tromsø, to misjonærer og tre grenspresidenter har jeg sett på deres forhold til misjonering og til deres egne misjonærer, og på deres opprettholdelse av tilhørighet og tro. Til å bearbeide og analysere de innsamlede dataene har jeg brukt Lewis R. Rambos (1993) teorier om religiøs konvertering, samt det Meredith B. McGuire (2002) skriver om opprettholdelse av tilhørighet i et pluralistisk samfunn, der hun også behandler konvertering og tar for seg hva konvertering er, hvilke typer konverteringsmåter der er, hva som kan føre til konvertering, samt konverteringsprosessen og symboler som markerer konverteringen. Jeg vil også se på McGuires teorier om ”commitmentstrategier” der hun tar for seg ritualer, vitnesbyrd og grensesetting mellom ”oss” og ”dere” som midler til opprettholdelsen av tilhørighet til en religiøs gruppe. Med tanke på grensesettingen mellom ”oss” og ”dere” har jeg også brukt Solveig Moldrheim som skriver om stereotypier i forhold til ”ikke-hvite” og klassifiseringer av disse, og Marianne Gullestad som identifiserer flere nøkkelsymboler med stor betydning for nordmenns forestillinger om hvem som hører til, og hvem som er for forskjellig. Jeg har valgt å se på SDH fra en sosiologisk synsvinkel der den overordnede problemstillingen dreier seg om hvordan informantene mine forholder seg til misjonering og misjonærene, og hvordan de opprettholder sin tilhørighet og tro samtidig med at de må forholde seg til et stadig mer sekularisert samfunn der de selv er del av en livssynsmessig minoritet i forhold til samfunnet rundt. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/31 |
| Abstract: | This thesis discusses the Justice Administration System in Karata and the influence of Positive Law over the Indigenous Law or vice versa. The research was based primarily on participatory observation, focus group discussion, interviews with key person and literature review regarding Indigenous law, legal pluralism and conflict resolution. The conclusions reached was that Justice Administration in Karata is carried out by an administrative body composed by the Wihta, Elders, Communal Police, Religious Leader and Director from the Primary School, with the responsibility to maintain peace and social harmony in the community by the use of sanctions and punishment based on their customs and traditions such as public shame, talamana – payment of blood and exile. The Indigenous System of Law has experienced transformations that are evidenced during the oral hearing by the incorporation of elements from the Positive System of Law such as the principles of orality, immediacy and publicity among others, that requires the Wihta to have basic legal knowledge, due to the coordination/collaboration existing between authorities of the Indigenous system and the Positive System of Law. In relation to the knowledge and understanding of the Indigenous System of Law and the Positive System, the community members are aware of the existence of the Positive Law and have basic knowledge of the Human Rights instrument. Yet, the members of the community prefer the Indigenous System of Law and use the Positive System as a last resort when they claim that their standard Human Rights have been violated in the Indigenous System. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1544 |
| Abstract: | Justice in water distribution.- the challenge for social justice in South Africa This thesis looks at social justice as presented by John Rawls in Justice as fairness from 1971 and David Miller in Principles of Social Justice from 1999. My main example for the thesis is South Africa and how water is distributed there. I present three different levels of society and how these interact when it comes to social justice: the international level, the national level (South Africa) and the local level (Cape Town). These three levels are chosen to display how laws and policies from one level are dependent on what happen at other levels. I look especially at how international legislation and polices have impact on national legislation and polices, and how it is necessary for especially developing countries to give away some control over own policies to international institutions and developing agencies. The topic for the thesis is justice in basic water distribution so much focus is on legislation and policies that concern provision of basic water in Cape Town, South Africa and in the UN system. The South African Free Basic Water Policy with raising block tariffs is questioned, and so are the international cost-recovery policies. I also present extracts from the debate between those that believe that water is mainly a human right and those that believe that water is mainly a commodity. In South Africa I am concerned with how South Africa has developed since 1994 and the social conditions in the country. It is especially development in health, poverty, employment and people’s financial situation that is of my concern. In this context I try to see if there is social justice in South Africa as described by Miller and Rawls. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1307 |
| Abstract: | The aim of this report was to explore traditional justice and the effects of the International Criminal Court (ICC) intervention as tools for transitional justice in Northern Uganda. Fieldwork was carried out in Gulu district, involving various stakeholders in the peace process and the grassroots. The study found that traditional justice, albeit with a few variations to institutionalize it, it is an important method of reconciliation for Northern Uganda due to three factors; the faith the people have in it, scale of the war and because those involved in the war, who found each other on opposite sides, were neighbors, friends and family. The Acholi are so willing to forgive one another and emphasized that they want peace more than justice at the moment. The study also found that ICC intervention came in at an inopportune time of the peace process as Amnesty was working and the peace talks were progressing positively. However, it would be a welcome option, amongst Northern Ugandans on condition that the ICC carries out its prosecutions within Uganda or be present as neutral observers to ensure fair trials within domestic courts for all parties to the war. The study recommends the application of legal pluralism as the international, national and traditional/local systems can each play a major role in Uganda’s transitional justice process. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2353 |
| Abstract: | The current regime for humanitarian forceful intervention has posed enormous challenges to international law and international relations. This is partly because there is no express provision for the principle in the UN Charter. This status quo has seen a regrettable loss of life and genocidal crimes being committed against civilians. This gap in international law has no doubt given weight to the emerging principle of Responsibility to Protect, which despite the challenges it faces, has made significant strides towards norm building. The current intervention in Libya is a arguably a first true test of the concept. The growing significance of the doctrine has given me the courage to attempt a case for a new, consistent and clear legal regime for humanitarian forceful intervention. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3948 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no