| Abstract: | Det er ofte vanskelig å sammenlikne resultater fra norske fødeinstitusjoner fordi fødepopulasjonen kan være høyst forskjellig. Det kan derfor være ønskelig å definere en standard lavrisikopopulasjon som gjør at sammenligning mellom institusjoner blir mer meningsfylt. Med utgangspunkt i en studie fra Storbritannia ønsket vi å se om definisjon av en såkalt standardpopulasjon kan være relevant også i Norge. I en britisk studie ble det konkludert med at en standard fødende var et bedre grunnlag for sammenlikning mellom klinikker, enn hele den obstetriske populasjonen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1393 |
| Abstract: | Bakgrunn. 20-30% av pasienter med cancer mamma har overuttrykk av HER2 reseptoren (Human Epidermal growth factor Receptor) på overflaten av tumorcellene. HER2-postiv cancer mamma er assosiert med økt tumorvekst, økt metastasering og dårligere prognose. Immunhistokjemi (IHC) og FISH (Fluorescence in situ hybridization) på formalinfiksert parafin innstøpt (FFPE) materiale er de mest brukte metodene for å bestemme HER2-status. Metodene er sårbare og resultatet påvirkes av omliggende fett og bindevev. I tillegg er det problemer med varierende fikseringstid. Vi ønsket og finne ut om imprint av ferskt tumorvev kunne brukes til FISH analyse. Et imprint lages ved å forsiktig presse et objektglass mot nålebiopsien, deretter tørkes og farges preparatet. Dermed vil man ikke få forstyrrelse av omliggende vev siden bare tumorvev avsettes på objektglasset ved imprint. Samtidig unngår man problemene knyttet til variabel fikseringstid. Materiale og metode. Nålebiopsier av tumor mamma ble analysert med IHC og FISH på FFPE, samt FISH på imprint. Resultater. FISH analyse for HER2 genet ble gjort på 26 imprint. Av disse var 1 amplifisert (>20 signaler pr kjerne). Dette ble gitt en score på 3+ med immunhistokjemi utført på den korresponderende biopsien, som dermed bekreftet imprint resultatet. 2 andre var borderline og derfor ikke konklusive. IHC var negativ på begge. 11 prøver var ikke amplifisert ved FISH imprint og var også negative med IHC. 12 prøver kunne ikke vurderes på grunn av for få celler på objektglasset. Konklusjon. Denne studien viser at imprint kan brukes for FISH analyse. Materialet er for lite, og antall celler var i mange prøver for få til og kunne gjøre en pålitelig scoring. Metoden må imidlertid utvikles videre, men kan foreløpig være et supplement til andre metoder. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1711 |
| Abstract: | Introduksjon Lungekreft er et stort helse- og samfunnsmessig problem i den vestlige verden. Lungekreft i sene stadier gir betydelige plager med blant annet dyspnø og smerter. De terapeutiske virkemidler man kan tilby i dag, har liten suksess i å behandle metastatisk sykdom. I Norge er den totale dødelighet på nesten 90 %. Det finnes få effektive diagnostiske verktøy for tidlig oppdaging av lungekreft. Overlevelsen er relatert til stadiet på diagnosetidspunktet. Populasjonsbasert screening eller masseundersøkelser er systematisk bruk av en diagnostisk test for i identifisere sykdomstilfeller. Screeningstudier for lungekreft har vært gjennomført de siste 30 år. Spiral-CT er utforsket som verktøy for å påvise lungekreft i tidlige stadier hvor man kan tilby kurativ behandling. Samtidig har andre forskermiljøer kastet seg inn i debatten og man prøver ut ”pet-scan” som et billig og ufarlig verktøy for å detektere lungekreft. Materiale og Metode Dette er en gjennomgang av litteratur som omtaler debatten angående lungekreftscreening, og beskrivelse av studier som kan støtte eller forklare fenomenet ”pet-scan” i betydningen hunder i kreftsøk. Resultater og Diskusjon En tidlig deteksjon fulgt av en definitiv behandling endrer lungekreftens naturlige utvikling. Dermed øker overlevelsen for den enkelte og risikoen for å dø av lungekreft reduseres. 1970-tallets lungekreftscreeningstudier har ikke kunne bevise at screening med konvensjonell lungerøntgen og sputumundersøkelser reduserer risikoen for verken for avanserte stadier lungekreft eller lungekreftspesifikke dødsfall. Spiral-CT har vist seg som et svært sensitivt verktøy, og kan påvise suspekte lungeforandringer helt med i 3mm i diameter. En deteksjonsrate på over 80 % for stadium I-NSCLC og opptil 92 % langtidsoverlevelse for disse tifellene må sies å være et oppsiktsvekkende resultat. Med den høye sensitiviteten for spiral-CT ser man et stadiumskifte for lungekreft. Man lurer på om det finnes typer lungekreft med ukjent tumorbiologi, og det drøftes om den endrete stadiefordelingen og økt forekomst av mer ukjente typer er reell. Hunder i kreftdiagnostikken har fått mye mediaoppmerksomhet. Smell of Cancer-studien vil mulig kunne supplere en håndfull andre lignende studier. Kanskje kan vi få et klarere svar på om hundens luktesans kan bli dette billige, ufarlige og pålitelige verktøyet i kampen mot å påvise tidlig lungekreft. Konklusjon Distinksjonen mellom gode overlevelsesdata og ingen realisert reduksjon i dødelighet ved bruk av spiral-CT, vil være tema for debatt i lang tid fremover. Man må avgjøre i hvor stor grad spiral-CT påviser lungeforandringer som ikke er av malign karakter da dette har store pasientrelaterte og økonomiske konsekvenser. Det er antakelig lengre frem til vi kan få svar på om pet-scan vil bli lungelegens nærmeste medarbeider. Med en patentert luktetest og et doktorat i vente, knytter det seg stor spenning til at resultatene fra SOC-studien skal publiseres. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1297 |
| Abstract: | Denne oppgaven tar for seg Type 1 Diabetes Mellitus (T1DM), og bruken av kontinuerlig glukosemåling i behandlingen. Vi ønsket å undersøke om bruk av kontinuerlige glukosemålinger kunne bedre behandlingen av T1DM, herunder problemstillingen: ” Kan CGM gi redusert HbA1c, færre følinger og økt livskvalitet?” Vi utførte en litteraturstudie, hvor målet var å samle alle RCT-studier om CGM. Tanken var å finne et reviewstudium som man kan ta utgangspunkt i, og deretter utføre et usystematisk søk hvor man søkte på RCT-studier gjort i ettertid av review-studiet. Studien er en litteraturgjennomgang og hoved-reviewet vi har tatt utgangspunkt i ble publisert i 2011; ”Continuous glucose monitoring systems for type 1 diabetes mellitus”. Det gjennomgående resultatet i reviews og RCT-studiene viser blant annet at bruk av CGM-pumper senker HbA1c, og de fleste studier har imidlertid ingen signifikante grunnlag for å vurdere hypoglykemier. Våre funn viser at videre forskning derfor bør studere et større utvalg over lengre tid for å kunne få signifikante verdier for alvorlig hypoglykemi. I tillegg kan ingen av de studiene vi har sett på konkludere med noe som helst mhp livskvalitet i forhold til CGM. Livskvalitet er lite studert, men pasienter bruker i mindre grad CGM om de ikke blir fulgt opp tett. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4090 |
| Abstract: | Studiens formål var å undersøke effekten av pasientutdanning på livsstilsintervensjoner hos diabetes type 2 pasienter, hvordan de evaluerte sin fastlege, samt vurdere livskvaliteten hos disse pasientene. Deltakerne ble rekruttert fra Diabetesskolen, et undervisningstilbud i regi av Universitetssykehuset i Nord-Norge. Det ble gjort en deskriptiv, retrospektiv studie av denne pasientgruppen. Data ble innhentet ved bruk av spørreskjema. Pasientene føler at de etter Diabetesskolen har lettere for å regulere blodsukkerverdiene sine i forhold til før kurset. Majoriteten rapporterer også om et sunnere kosthold enn før. Det vanskeligste for pasientene er å øke fysisk aktivitet og gå ned i vekt. Størsteparten av deltakerne syntes de har hatt utbytte av Diabetesskolen, men halvparten mener at de enda vet for lite om egen sykdom. De fleste pasientene er fornøyde med behandlingen hos sin fastlege, mens oppfølging, informasjon og veiledning, er områder der fastlegen har forbedringspotensiale. Undersøkelse av livskvalitet viser at denne er noe lavere hos pasientene i studien enn i normalbefolkningen, de scores lavere på fysiske parametre, men er på linje med normative data på mentale parametre. Livsstilsintervensjon er et krevende område for både pasient og helsevesen. Studier antyder at langvarig oppfølging må til for å oppnå varig vekttap og endret livsstil. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1673 |
| Abstract: | Bakgrunn: Den vanligste årsaken til hydronefrose hos barn er avløpshinder i urinveiene. Dette ble tidligere ofte først oppdaget etter symptomdebut og deretter korrigert kirurgisk da man mente det ville forhindre nyreskade. Prenatal screening har gjort at de fleste tilfeller av hydronefrose hos barn nå oppdages før symptomdebut. De siste år har man valgt en mer konservativ holdning da man har forstått at hydronefrose kan gå i spontan regress uten å skade nyrene. Spørsmålet har vært hvor aggressive man skal være i håndtering av hydronefrose hos barn da noen få tilfeller fører til uopprettelig nyreskade. Materiale og metode: Vi har gjort en retrospektiv studie hvor vi har sammenlignet diagnostikk og behandling av hydronefrose hos barn utredet og behandlet ved Universitetssykehuset i Nord‐Norge i to tidsperioder; 1991‐96 og 2001‐06. Vi har inkludert alle barn under 15 år med bestemte diagnosekoder, i alt 140 pasienter. Gjennom pasientjournaler har vi registrert årsaker til kontakt med helsevesenet, utredning og behandling av barna på UNN. Med dette har vi prøvd å besvare om det har blitt en holdningsendring mtp. behandling og om denne er i tråd med dagens internasjonale anbefalinger. Oppgaven kan også anses som et oversiktsarbeid på dette området. Resultat og fortolkning: Barna som fanges opp får hoveddiagnose og opereres ved samme omtrent alder i de to tidsperiodene. Antallet operasjoner var likt. Det var derimot flere diagnostiserte tilfeller i den seneste perioden. Man har tatt i bruk nyere diagnsoeverktøy. Konklusjon: Ut fra våre funn kan man stille spørsmål ved nytten av prenatal screening for hydronefrose. Det er viktig, men svært utforende å identifisere de få barna som virkelig vil ha nytte av tidlig kirurgisk behandling. Man har blitt mer pågående når det gjelder diagnostikk på UNN uten at dette har ført til endret antall operasjoner. Utredningen er i tråd med internasjonale anbefalinger. Det er imidlertid også svært viktig å balansere den diagnostiske tilnærmingen slik at man unngår unødige og plagsomme undersøkelser i utredning og oppfølgning av barna. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/2230 |
| Abstract: | Venøs tromboembolisme (dyp venetrombose eller lungeemboli) rammer 1 av 1000 nordmenn hvert år. Dyp venetrombose omfatter dermed mange pasienter, og tilstanden er alvorlig med høy morbiditet og mortalitet hvis den ikke diagnostiseres og behandles. Dette medfører høye kostnader for samfunnet og den enkelte pasient, og det er derfor viktig at diagnostiseringen er så presis og pålitelig som mulig. Det blir henvist et stort antall pasienter til ultralyd med spørsmål om DVT. Dette krever betydelige ressurser, både i et tidsmessig og økonomisk perspektiv. Mange av disse henvisningene er unødvendige, og kunne vært unngått dersom det hadde vært klarere retningslinjer for rutinene for diagnostisering av pasienter med symptomer på DVT. Det er i løpet av de siste årene gjort en rekke studier som har evaluert nytten av å bruke det diagnostiske skåringssystemet Wells score og bestemmelse av plasmakonsentrasjonen av D-dimer i utredningen. Uten at dette har resultert i endret praksis, eller nedgang i antall henvisninger eller negative ultralydundersøkelser. Målet var å lage en systematisk oversikt over det store antallet artikler som omhandler diagnostisering av DVT, og til dette brukte vi studier fra 20-årsperioden 1988-2007. Vi gjorde et elektronisk søk etter artikler i primærdatabasene Medline og Embase og sammenlignet disse. I tillegg gjorde vi en retrospektiv journalgjennomgang av røntgenbeskrivelsene til alle ultralydundersøkelser med spørsmål om DVT i perioden januar 2005 til og med juni 2006. Til dette brukte vi DIPS og TRIS 2000 og IMPAX. Vi identifiserte 214 artikler hvor i alt 15 studier oppfylte våre kriterier. Vi fant at D-dimer har høy sensitivitet og negativ prediktiv verdi og er i kombinasjon med en grundig klinisk vurdering velegnet til å utelukke DVT. I vårt journalstudium fant vi 767 beskrevne ultralydundersøkelser og 72 venografiundersøkelser. Av disse pasientene fikk henholdsvis 20 % og 22 % diagnosen DVT. Hos 34 % av pasientene ble det ikke målt D-dimer før henvisning til ultralyd/venografi, og hos hele 59 % av disse kunne vi ikke finne noen åpenbar grunn til at D-dimer ble sløyfet. Konklusjonen ut fra vårt litteratur- og journalstudium blir at optimal strategi for utredning av pasienter med symptomer på DVT vil være å gjøre en systematisk klinisk vurdering av alle pasienter, etterfulgt av en D-dimer test. Resultatene av disse to undersøkelsene bør være grunnlag for om pasienten skal henvises til radiologisk undersøkelse, først og fremst ultralyd. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1276 |
| Abstract: | Bakgrunn: Langtidsoverlevere av hjerneslag har vært utsatt for risikofaktorer i lang tid, og noen kan ha opplevd gjentatte hjerneslag og/eller hjerte-kar sykdom. Vi har undersøkt om langtidsoverlevere av hjerneslag har økt dødelighet og/eller økt antall vaskulære hendelser sammenliknet med en matchet kontrollgruppe uten tidligere hjerneslag, og samtidig undersøkt om det er noen karakteristika som skiller gruppene. Metode og materiale: Vi har fulgt to grupper, en med tidligere hjerneslag (n=221) og en matchet kontrollgruppe uten hjerneslag (n=243) fra 1997 til 2005. Vi registrerte alle nye vaskulære hendelser (hjerneinfarkt, hjerneblødning, TIA, angina pectoris og/eller hjerteinfarkt) og/eller død i denne perioden. Har også undersøkt om det var forskjell mellom gruppene mht laboratorieprøver, kliniske funn, medikamentbruk og/eller underliggende morbiditet (diabetes, tidligere hjerteinfarkt, angina pectoris, atrieflimmer). Resultater og fortolkning: Det var en økt dødelighet i hjerneslag-gruppen (77 av 221, 16,3%) sammenliknet med kontrollgruppen (42 av 243, 17,3%), p<0.001. Relativ risiko for død i hjerneslag-gruppen var 2,0. Den vanligste dødsårsaken i begge gruppene var kardiovaskulære hendelser, men signifikant flere i hjerneslag-gruppen enn i kontrollgruppen, hhv 3,2% og 1,6%, p<0.001. Det var også høyere morbiditet ved registreringstart i hjerneslag-gruppen, mer diabetes (p=0.05), mer atrieflimmer (p<0.001), mer hjerteinfarkt(p=0.04) og angina pectoris (p=0.005). Hjerneslag-gruppen brukte også mer blodtrykkssenkende medikamenter (p<0.001), og hadde høyere både systolisk (p=0.05) og diastolisk (p=0.0003) blodtrykk. Følgende biokjemiske variabler var økt i slag-gruppen : leukocytter (t= 6.2, df=459, p<0.001, 95% KI 0.14-0.80), fibrinogen (t=4.4, df= 460, p<0.001, 95% KI 0.20-0.53), homocystein (t= 2.2, df= 455, p=0.03, 95% KI 0.22-4.31), CRP (t= 3.5, df=461, p=0.001, 95% KI 0.15-0.57), mens det ikke var noen signifikant forskjell mellom gruppene mht kolesterol (p=0.27). Slag-gruppen hadde en økt andel vaskulære hendelser, men bare signifikant for hjerneinfarkt (p<0.001). Dermed synes sekundær profylakse av hjerneslag av stor betydning. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1287 |
| Abstract: | BAKGRUNN: Fysisk aktivitet (trening) har ulike effekter på cellene i blodet og deres aktivitet. Høyresponderfenemenet er et vel beskrevet fenomen man ser hos enkelte individer når man stimulerer deres helblod med LPS. Individer med høy tissue factor (TF) aktivitet etter stimulering av LPS kalles høyrespondere, mens de som ikke har høy respons kalles lavrespondere. Dette fenomenet vil kunne ha konsekvenser for utførselen av fysisk aktivitet og denne oppgaven tar for seg dette emnet. MATERIAL OG METODE: Denne oppgaven har vært et litteraturstudie i effektene av fysisk aktivitet på blodcellenes reaktivitet, sett i forhold til høy-/lavresponderfenomenet. Datainnsamlingen er basert på ikke-systematiske søk i PubMed, samt utvalgte artikler og personlig meddelelser fra oppgaveveileder. FORTOLKNING: Høyresponderfenoment vil kunne ha konsekvenser for disse individene dette gjelder, spesielt i forhold til hard fysisk aktivitet og restitusjon fra denne. Videre forskning er nødvendig for å kunne dra ytterligere konklusjoner. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3759 |
| Abstract: | Introduksjon: Det er i dag stort fokus på hvordan midlene i helse-Norge brukes. Man leter etter nye muligheter for innsparing, samtidig som det ikke skal gå på bekostning av sikkerheten og kvaliteten på tjenester. Man ønsket i denne undersøkelsen å kartlegge muligheten for å korte ned den preoperative liggetiden i avdeling for gastroenterologisk kirurgi ved å identifisere inneliggende pasienter som kunne bodd på hotell preoperativt. Metode: Alle elektivt innlagte pasienter som var meldt til avdelingen i god til før innleggelse (1,5- 2 uker) i en periode på 4 uker ble inkludert i studien. Dette utgjorde 53 innleggelser. Ved hjelp av pasientintervjuer og gjennomgang av pasientjournaler ble blant annet pasientenes funksjonsstatus kartlagt, samt om de benyttet pasienthotell eller lå i avdelingen i preoperativ fase. Det ble også registrert om pasientene under samme innleggelse ble utredet i forkant av behandling. Resultater: Gjennomsnittelig preoperativ liggetid var 1,75 døgn. En stor andel av pasientene var selvhjulpne (51 %), men til tross for dette ble pasienthotellet lite brukt. Man fant likevel at det er lite å spare på å flytte selvhjulpne pasienter ut a avdelingen i preoperativ fase, kun rundt 150 liggedøgn i avdelingen hvert år, eller i underkant av en halv seng. 35 % av pasientene utredes mens de er inneliggende i avdelingen. Denne gruppen har i gjennomsnitt 1,6 flere preoperative liggedøgn i avdelingen enn de pasientene som ikke ble utredet under oppholdet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1308 |
| Abstract: | Diabetes Mellitus type 2 (DM2) er forbundet med høy morbiditet og mortalitet spesielt på grunn av komplikasjoner med hjerte–karsykdommer. I denne oppgaven er det fokusert på en spesiell type hjertesvikt som forekommer hos diabetiske/insulin-resistente pasienter, nemlig diabetisk kardiomyopati (DK). Denne tilstanden er definert som ventrikulær dysfunksjon uten tilstedeværelse av coronar hjertesykdom. I forskningsprosjektet jeg har deltatt i undersøkte man effekten av to terapeutiske intervensjoner (kronisk behandling med to forskjellige PPAR agonister) i diett-induserte, overvektige mus (DIO mus) med hensyn på hjertets oksidasjon av glukose og fettsyrer, samt leverens oksidasjon av fettsyrer. Vi har også undersøkt i hvilken grad disse intervensjonene påvirket hjertets kontraktilitet og post-iskemiske funksjon. Oppgavens formål er å bruke resultatene dette og tidligere eksperimentelle forsøk har vist med hensyn på effekten av PPAR-agonister på fedme/diabetisk status, energiomsetning og kontraktil funksjon i hjertet. Videre vil jeg prøve å sette funnene inn i en klinisk sammenheng. To PPAR-agonister, Fenofibrat (FF), en selektiv PPARα agonist, og TTA (tetradecyl-thioacetic acid) som er en uspesifikk PPAR agonist, ble brukt. Ved begge behandlingene så man reduserte fettsyre- og triglyserid nivå i plasma, økt fettsyre–oksidasjon og økt uttrykk av PPARα gener i lever. Hos mus behandlet med FF så man en reduksjon i hjertets FA–oksidasjon. Denne reduksjonen var derimot ikke tilstede hos TTA-behandlede mus, som også hadde hypertrofi av hjertet. Hjertene fra FF-behandlede DIO- mus hadde signifikant bedret funksjon og større toleranse for iskemi, sammenlignet med hjerter fra kontrolldyr.. Funnene indikerer en ikke udelt positiv effekt av behandling av DIO-mus med de aktuelle PPAR agonistene. Resultatene bør likevel følges opp med med nye forsøk for å undersøke om de to agonistene kan brukes i behandlingen av fedme og DM2. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1281 |
| Abstract: | Formål: Hensikten med undersøkelsen var å evaluere, grad av volumreduksjon og de foreløpige kliniske resultatene ved emboliseringsbehandling av uterusmyomer (UAE -uterine artery embolization) ved UNN. Materiale og metode: Dette er en retrospektiv studie av 35 pasienter behandlet i tidsrommet januar 2000 til og med desember 2006. To fikk utført reembolisering. Trettitre fikk utført MR-bekken før embolisering. Tjuefem fikk MR etter seks mnd, syv av disse også etter 12 måneder. Dominant myom ble undersøkt med tanke på volumreduksjon. Alle fikk i januar 2007 tilsendt spørreskjema med henblik på klinisk effekt og tilfredshet med behandlingen. I alt ble 49 kvinner henvist til UAE. Hos fem ble det utført hysterektomi fordi myomene ble vurdert uegnet for UAE. Hos tre med solitære myom ble det utført myomenukleasjon. To med menoragi og relativt små myom fikk utført transcervikal endometriereseksjon (TCRE). Fire trakk seg fra behandling. Resultat: Ved MR-bekken etter seks mnd ble det registrert signifikant reduksjon i myomstørrelse hos samtlige (p<0,0005), gjennomsnitt ca. 50 %. Tolv måneder etter behandling var det oppnådd ytterligere reduksjon (p<0,025), gjennomsnittlig mer enn 50 % (n=7). Volumreduksjon ble ikke funnet relatert til volum før behandling (0,20>p>0,10). Størst grad av myomminskning ble registrert i aldersgruppen over 48 år (p=0,025). I aldersgruppen 50-59 år var gjennomsnittlig reduksjon 52 % etter seks måneder. Spørreundersøkelsen ble besvart av 24 (69 %). Ett eller flere av symptomene blødning, smerte, nedtrykksfølelse og urininkontinens, hadde avtatt hos 95 % og 88 % var stort sett fornøyd med behandlingen. Behandlingseffekt ble ikke funnet relatert til grad av volumreduksjon (OR=0,66), viktigere er den subjektive kliniske bedringen. Embolisering var foretrukket fremfor hysterektomi hos 71 %. Komplikasjonsraten var lav. De fleste hadde moderat forbigående smerter og temperaturstigning. To (6 %) utviklet et såkalt postemboliseringssyndrom (smerter, feber, forhøyet CRP). Fem (ca.14 %) ble hysterektomert pga påfølgende blødninger, smerter og trykkfølelse, en under samme oppholdet. Konklusjon: MR resultatene av UAE ved symptomgivende myom ved UNN er i hovedsak samsvarende med nasjonale og internasjonale studier. Den kliniske effekten slik pasientene opplever det er tilfredstillende, men samsvarer i liten grad med oppnådd volumreduksjon, også dette er sammenfallende med andre undersøkelser. UAE synes å være et trygt og effektiv, minimalt invasivt og organbevarende behandlingsalternativ ved symptomgivende uterusmyom. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1303 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no