I Nord-Norge har ICD-behandling vært et behandlingsalternativ siden 1997. Vi har gått
gjennom journaldata for alle 167 pasientene som har fått denne behandlingen ved UNN.
ICD står for Implantable Cardioverter Defibrillator. En ICD er en implanterbar enhet som
fungerer både som hjertedefibrillator og pacemaker. Denne behandlingen ble, for ti år siden,
gitt sekundærprofylaktisk til pasienter som var blitt vellykket gjenopplivet etter en episode
med ventrikkelflimmer. De siste ti årene har imidlertid flere store randomiserte studier
konkludert med økt overlevelse ved flere kardiologiske lidelser. Dette har endret
behandlingskriteriene, slik at denne behandlingen i dag tilbys pasienter med blant annet
ventrikkeltachykardier og redusert hjertefunksjon.
ICD behandling er svært kostbart, noe som trolig er hovedårsak til at det fremdeles er en langt
mer restriktiv bruk i Norge sammenliknet med for eksempel USA.
Gjennomgangen av tallene for Nord-Norge viser at stadig økende antall pasienter årlig får
innlagt ICD, og at Nord-Norge her holder godt følge med resten av landet. De som får ICDbehandling
er hovedsakelig menn med tidligere kjent alvorlig hjertesykdom, og som har hatt
episoder med ventrikkelarytmier. De siste årene er det imidlertid en tendens til at
behandlingen i stadig økende grad gis primærprofylaktisk.
I takt med varighet av oppfølgingen, øker også andel av pasienter som har hatt adekvate
arytmiterminerende behandling fra sin ICD. Kun en liten andel har uhensiktsmessige innslag,
og det er få alvorlige komplikasjoner av behandlingen.
Som del av blodplatenes cellemembran inngår et antall glykoproteiner som medierer blodplatenes celle-celle-interaksjoner. Blodplatespesifikke alloantigen (Human platelet antigen, HPA) kan føre til immunisering og dannelse av alloantistoffer når mennesker som selv ikke utrykker disse molekylene på overflaten av sine blodplater, blir eksponert for dem. Neonatal alloimmune trombocytopeni (NAIT) er en tilstand som rammer foster og nyfødte. Tilstanden skyldes føtomaternell inkompatibilitet knyttet til føtale blodplateantigener som barnet har arvet fra far, og som mor mangler. En immunisering kan oppstå enten via invaderende trofoblaster eller ved føto-maternell blødning. Mor vil danne blodplatespesifikke antistoffer (anti-HPA) rettet mot alloantigener på blodplatenes overflate. Antistoffer av IgG klasse passerer placenta og over i fosterets sirkulasjon allerede fra svangerskapsuke 14. Fosterets blodplater med bundne antistoffer vil fjernes fra sirkulasjon via Fcγ reseptorer på makrofager i det retikuloendoteliale system, hovedsakelig i milten. Dersom blodplatetallet som følge av dette synker under 150 x10 9/L, defineres tilstanden som trombocytopeni. og kan gi symptomer i form av petekkier, purpura og i verste fall intrakraniell blødning. Hensikten med prosjektet var ved hjelp av MAIPA-metoden å detektere anti-HPA-1, -2, -3 eller -15-antistoffer i plasmaprøver fra en tilfeldig cohort av 196 kvinner fra Egypt, og sammenlikne resultatet med PCR-basert genotyping. I tillegg ble 12 prøver undersøkt for antistoff mot antigener i HPA 5 systemet. Det ble ikke funnet sikre holdepunkter for blodplatespesifikke antistoff verken innen HPA 1, 2, 3, 5 eller 15 systemet. Dette kan bety at antistoff er sjelden forekommende og at antall prøver undersøkt er for lite til å finne antistoffene.
Holgersen, Christian Enselmann; Pedersen, Lars Kjelsberg(Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2009)
[+]
[-]
Abstract:
NKT-cellene utgjør en liten gruppe av det totale T-celleantall og uttrykker overflatemolekyler karakteristisk for både T- og NK-celler. De er aktive i en rekke ulike immunologiske funksjo-ner. Blant annet kan disse cellene produsere store mengder cytokiner, både pro- og antiin-flammatoriske, og de kan indusere celledød ved direkte cytolytisk aktivitet på andre celler som tumorceller og infiserte celler. De kan også aktivere andre celler i immunforsvaret som T-celler, NK-celler makrofager og B-celler, og kan dermed ses på som en kobling mellom det medfødte og ervervede immunforsvaret.
En subgruppe NKT-celler uttrykker invariante T-cellereseptorer (TcR) bestående av TcR-Vα24,Jα18 og betegnes som invariante (i)NKT-celler. Det er nylig utviklet et monoklo-nalt antistoff, 6B11, som er rettet mot den invariante CDR3-regionen på T-cellereseptoren til iNKT-cellene, og en kan dermed isolere disse selektivt, noe som tidligere har vært vanskelig.
Vi isolerte mononukleære hvite blodceller fra friske donorer, og lot disse reagere med anti-stoffer konjugert med fluorokromer for deretter å kjøre cellene gjennom flowcytometri. Vi brukte i våre forsøk 6B11 for å identifisere iNKT-cellene. Videre brukte vi anti-CD3 for å identifisere T-cellepopulasjonen, samt anti-CD4 og anti-CD8 for å se på fordeling av CD4 og CD8 på iNKT-cellene. I tillegg brukte vi anti-CD19, anti-CD154 og anti-CTLA4 for å se om iNKT-cellene uttrykte noen av disse overflatemolekylene som kan ses på andre celler i im-munforsvaret.
I tillegg brukte vi anti-TcRVα24 sammen med 6B11 for å se om dette gav en bedre se-leksjon av iNKT-cellene.
Vi identifiserte populasjoner av iNKT-celler hos alle 10 donorer ved bruk av 6B11. Ved bruk av TcRVα24 sammen med 6B11 fikk vi ikke samme resultater. Vi fant også at iNKT-cellene hadde et signifikant økt uttrykk av CD19 på overflaten sammenlignet med T-cellene, hvilket er overraskende da CD19 er en B-cellemarkør. Det var i tillegg to donorer som hadde tydelige populasjoner med CD19pos iNKT-celler.
Vi har funnet at det monoklonale antistoffet 6B11 er godt egnet til identifisering av iNKT-celler. Det finnes ingen tidligere rapporter om uttrykk av CD19 på NKT-celler og våre funn er derfor uventet.
Elstad, Ann Mari(Master thesis; Mastergradsoppgave, Jun-2008)
[+]
[-]
Abstract:
Bakgrunn: Der finnes flere viktige årsaker til at ambulansehelikoptertjenesten ikke kan gjennomføre oppdrag. Siden ambulansehelikopteret oftest rekvireres til spesielt syke og skadde pasienter var det av interesse å kartlegget problemets omfang og hvilke alternativer som da ble benyttet.
Material og metode: Vi benyttet data over ambulansehelikopteroppdrag rekvirert til basen i Tromsø fra perioden 2003 til 2007. I vårt materiale inngikk 3639 oppdrag. Av disse ble 682 oppdrag ikke gjennomført (19 %). Data for nedbør og vindhastighet ble registrert for hvert oppdrag, samt om solen var over eller under horisonten ved oppdragets start. Sammenhenger mellom variablene ble undersøkt ved kjikvadrat-test.
Resultater: Av alle registrerte oppdrag ble 81 % gjennomført. Den forholdsmessig største begrunnelsen for at oppdrag ikke ble gjennomført var værforholdene. Antallet oppdrag som ble stanset av været varierer fra måned til måned, med høyest antall i vinterhalvåret. Ved kjikvadrat-test fant vi at det var signifikant (p<0.005) færre oppdrag som ble gjennomført ved variabelen ”Natt”, ved nedbørsmengde over 5.1 mm og ved perioder med sterk vind.
Fortolkning: Været påvirker hvor ofte ambulansehelikopteret kan assistere førstelinjetjenesten i å gjennomføre sine oppdrag.
Bakgrunn: Vi ønsker med vår femteårsoppgave å opprette et kvalitetsregister for å kartlegge forløpet av infeksiøs endokarditt ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i årene 2006, 2007 og 2008.
Metode: Vi opprettet en database som tok for seg tilfellene av infeksiøs endokarditt innlagt ved UNN Tromsø fra 2006 til og med 2008. Utformingen av databasen baserer seg på det svenske kvalitetsregisteret for endokarditt og inkluderer pasienter innlagt med ICD-kode 33.0, 33.9 og 38.0 som hoved- eller bi-diagnose. Dette resulterte initialt i en populasjon på 74 pasienter. Etter at vi hadde kartlagt inklusjons- og eksklusjonskriteriene, satt vi igjen med en populasjon som besto av 61 pasienter som oppfylte kravene for å bli tatt med i studien. I databasen registrerte vi demografiske data, kliniske data, laboratoriefunn, ekkokardiografi-funn, liggetid, behandlingsresultat m.m. Deretter eksporterte vi all data til SPSS 18 for statistisk behandling.
Resultater: Totalt 18 pasienter døde under forløpet eller innen 4 uker etter avsluttet antibiotikabehandling. 14 av pasientene som døde, fikk infeksiøs endokarditt som enten 1-A eller 1-B på dødsmeldingen (23 % av totalpopulasjonen). Insidensen i vår populasjon var 5,72/100.000 per år (5,37-6,24). Av de 61 som hadde diagnosen, var 49 menn (80,3 %). Gjennomsnittlig alder i populasjonen var 63 år (29-94 år). Staphylococcus aureus (26,2 %) og Streptococcus viridans (24,6 %) var vanligste mikrober. Aortaklaffen var vanligste lokalisasjon (45,9 %). Hyppigst forekommende komplikasjon var emboli til CNS (19,7%), aortaklaffinsufisiens (16,4 %), ny/forverret hjertesvikt (11,5 %) og mitralklaffinsufisiens (11,5 %). 22 pasienter gjennomgikk operasjon (37,7 %).
Konklusjon: Mortaliteten ved infeksiøs endokarditt er høy ved UNN Tromsø sammenlignet med andre studier. Dette kan bl.a skyldes en seleksjon av de sykeste pasientene til dette sykehuset, men viser også at IE fortsatt er en svært alvorlig infeksjonssykdom. Det er viktig med tidlig diagnostikk og tett samarbeid på tvers av flere spesialiteter når man behandler pasienter med denne sykdommen.
Innsamling av data fra legevakt i Tromsø og Trondheim ga for lite data til å påvise evt endring i antibiotikabruk før og etter de nye nasjonale retningslinjene kom høsten 2008. Oppgaven ble derfor utvidet med litteraturstudie, tverrsnittsstudie i barnehager og statistikk for å vurdere utvikling av prevalens og antibiotikaforbruk.
Innledning: Neonatal sepsis defineres som det nyfødte barnets inflammatoriske respons på en alvorlig, systemisk bakteriell infeksjon. Neonatal sepsis forekommer hos 1-10 per 1000 levende fødte i Norge. Mange av symptomene både ved tidlig og sen sepsis er uspesifikke. Eksempler på slike uspesifikke symptomer er blant annet respirasjonsbesvær, lavt blodtrykk, slapphet og dårlig sugeevne. Predisponerende årsaker til neonatal sepsis kan være mange. Tidlig neonatal sepsis skyldes vanligvis bakterier som finnes i fødselskanalen hos moren. Over 50 % av tilfellene skyldes gruppe B-streptokokker (GBS) og E. coli. Sen neonatal sepsis skyldes ofte nosokomiale infeksjoner med gule og hvite stafylokokker, og evt. GBS. Forebygging av neonatal sepsis har hatt primær fokus på å redusere risikoen for GBS i fødselskanalen hos mødrene. Et annet viktig ledd i forebyggingen er å prøve å forhindre at kvinnene føder for tidlig ved hjelp av prenatale intervensjoner. ”Gullstandarden” for å diagnostisere neonatal sepsis er dyrkning av blodkultur. Diagnostikken av neonatal sepsis inkluderer røntgenologiske undersøkelser, blodprøver og urinprøver. Neonatal sepsis behandles med bredspektret antibiotika. Understøttende behandling i tillegg til antimikrobiell behandling er viktig. Optimalisering av understøttende behandling omfatter blant annet kontroll og overvåking av sirkulasjon, respirasjon, blodsukker, ”syre-base”-verdier etc.
Metode og materiale: Studien er basert på gjennomgang av 133 journaler hvor det var mistanke om neonatal sepsis. Alle disse var innlagt på Nyfødt Intensiv ved Universitetssykehuset Nord-Norge fra 01.12.2002 til 23.11.2005. Hovedkriteriet for prosjektet vårt var at det forelå prøvesvar med hensyn til IL-6 og PCT hos de nyfødte. I tillegg til disse prøvene ble alle journalene gjennomgått i forhold til andre parametre. Vi benyttet et registreringsskjema som vi lagde. Registreringsskjemaet inneholdt ulike variabler som vi ønsket å undersøke i forhold til diagnostisering av neonatal sepsis. Data fra registreringsskjemaene ble analysert i dataprogrammet SPSS versjon 14.0 Vi brukte deskriptive analyser som bl.a. kji-kvadrat-test og t-test for å analysere dataene. Vi har beregnet sensitivitet, spesifisitet og positiv prediktiv verdi for IL-6 og PCT.
Resultater: Nærmere 7 % av de nyfødte fikk påvist positiv blodkultur. Litt over 50 % av de nyfødte var født før uke 37, altså prematur. Tallmaterialet over fødselsvekt viser at denne ikke er normalfordelt. Flere av de nyfødte veide rundt 1000 gram, mens få hadde en fødselsvekt over 5000 gram. Det var 103 mødre som hadde vannavgang mindre enn eller lik 17 timer før fødsel. 12 (12 %) av barna født av mødre i denne gruppen utviklet neonatal sepsis. Det var 19 mødre som hadde vannavgang over eller lik 18 timer før fødsel. 5 (26 %) av barna født av mødre i denne gruppen utviklet neonatal sepsis (p = 0,003). 7 av de nyfødte som utviklet 3 sepsis var født av mødre med vannavgang mindre enn 18 timer før fødsel. Andelen barn med sepsis som hadde IL-6-verdier over 100 pg/ml (10/21) var høyere enn andelen barn som ikke hadde sepsis (20/110), men høye IL-6-verdier (p = 0,003). 6 av de 11 barna som fikk sepsis-diagnose hadde forhøyede PCT-verdier. Dette er en signifikant høyere andel enn andelen barn som hadde høye PCT-verdier uten å ha sepsis (5/33, p = 0,009).
Sensitiviteten, spesifisiteten og positiv prediktiv verdi var lav for både PCT og IL-6.
4
Tradisjonell behandling av diabetes mellitus type 2 gir kjente bivirkninger og kan være vanskelig. Inkretin-analoger, en ny klasse medikamenter har nokså nylig blitt godkjent som supplerende eller alternativ behandling. Denne oppgaven er en litteraturstudie som gjennomgår virkninger og bivirkninger av inkretin-analoger. Studien tar utgangspunkt i 4 publiserte oversiktsartikler med meta-analyser av randomiserte klinisk kontrollerte studier (RCT) med inkretin-analog som intervensjon, og med blodsukker, blodtrykk, vekt, bivirkninger og/eller harde endepunkter (sykdom/død) som endepunkter. Det gjennomgående resultatet i RCT-studiene og meta-analysene viser at GLP-1 analogen Exenatide har gunstige effekter på de intermediære endepunktene blodsukker, vekt og blodtrykk i behandlingen av DM2. Det er antydet effekt på harde endepunkter, men nåværende studier er for korte og tar heller ikke for seg harde endepunkter, og funnene er derfor noe usikre. Denne litteraturgjennomgangen har vist at GLP-1-analoger redder museliv, reduserer fastende blodsukker og HbA1c, reduserer kroppsvekt og muligens har en liten blodtrykksreduserende effekt. Medikamentene kan ha plagsomme gastrointestinale bivirkninger, men utfra studier med opptil 2 års varighet, så er de trygge. Effekten på harde endepunkter er foreløpig uavklart, da studier planlagt for slike endepunkter enda ikke er ferdige.
Kojedal, Anne Marit(Master thesis; Mastergradsoppgave, 15-Sep-2011)
[+]
[-]
Abstract:
Bakgrunn: Insomni, søvnløshet, er noe som rammer veldig mange mennesker en eller flere ganger i løpet av livet. Formålet med denne oppgaven er å se litt på hva litteraturen sier om behandlingsmetoder, både ikke-medikamentelle og medikamentelle, samt hva ulike studier sier om effektene.
Materiale og metode: Oppgaven er gjennomført som en litteraturstudie hvor litteratur er innhentet etter ikke-systematisk litteratursøk i databaser. Databaser som er brukt er Medline, PubMed, Bibsys, Cochrane og Web of Science. Jeg har deretter foretatt et skjønnsmessig utvalg av artikler.
Resultater og fortolkning: Insomni har høye prevalensrater i befolkningen. Likevel er dette et underdiagnostisert og undergjenkjent problem med ofte mangelfull behandling. Det er godt kjent at hypnotika har god effekt på insomni, men bruk av sovemedisin har samtidig en del uheldige effekter og bivirkninger. I den senere tiden har studier vist at psykologiske og atferdsmessige intervensjoner i behandlingen av insomni er minst like effektivt som farmakologisk behandling. Studier viser også at kognitiv atferdsterapi gir de mest varige forbedringene av søvnproblemer på lang sikt. Likevel er hypnotikabruken i Norge veldig utbredt, og mange allmennpraktikere ser fremdeles på hypnotika som den mest effektive behandlingen. Det er i tillegg dette behandlingsalternativet som oftest blir tilbudt pasienter med søvnløshet.