| Abstract: | Bakgrunn: Der finnes flere viktige årsaker til at ambulansehelikoptertjenesten ikke kan gjennomføre oppdrag. Siden ambulansehelikopteret oftest rekvireres til spesielt syke og skadde pasienter var det av interesse å kartlegget problemets omfang og hvilke alternativer som da ble benyttet. Material og metode: Vi benyttet data over ambulansehelikopteroppdrag rekvirert til basen i Tromsø fra perioden 2003 til 2007. I vårt materiale inngikk 3639 oppdrag. Av disse ble 682 oppdrag ikke gjennomført (19 %). Data for nedbør og vindhastighet ble registrert for hvert oppdrag, samt om solen var over eller under horisonten ved oppdragets start. Sammenhenger mellom variablene ble undersøkt ved kjikvadrat-test. Resultater: Av alle registrerte oppdrag ble 81 % gjennomført. Den forholdsmessig største begrunnelsen for at oppdrag ikke ble gjennomført var værforholdene. Antallet oppdrag som ble stanset av været varierer fra måned til måned, med høyest antall i vinterhalvåret. Ved kjikvadrat-test fant vi at det var signifikant (p<0.005) færre oppdrag som ble gjennomført ved variabelen ”Natt”, ved nedbørsmengde over 5.1 mm og ved perioder med sterk vind. Fortolkning: Været påvirker hvor ofte ambulansehelikopteret kan assistere førstelinjetjenesten i å gjennomføre sine oppdrag. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1663 |
| Abstract: | Abstract Introduction: The relationship between arterial cardiovascular disease (CVD) and venous thromboembolism (VTE) is debated. The knowledge about lifestyle as a risk factor for CVD is substantial, while there are few conclusions are reached on the association between lifestyle and VTE. The aim of this review was to assess whether known cardiovascular lifestyle risk factors also are associated to the risk of VTE. Methods and results: We conducted a PubMed search of the existing literature using key words for venous thromboembolism, cardiovascular disease and lifestyle. All of the lifestyle factors are established risk factors for CVD. Studies on physical activity and VTE have diverging results; being physically active was both associated with decreased and increased risk of VTE. In contrast, body mass index (BMI) is recognized as a risk factor for VTE. Only two studies are conducted on the relationship between diet and VTE, and they reach opposite conclusions. The results on alcohol and VTE were conflicting; this is probably due to different study designs and populations. The only study done on coffee and VTE found no association. Heavy smoking yields an increased risk of VTE. Psychosocial factors have not been investigated in relation to VTE, except self-reported stress, which has been reported to increase the risk of pulmonary embolism. Lastly, high socioeconomic status was inversely associated with VTE risk. Conclusions: BMI is the only clear common risk factor for both CVD and VTE, while more studies on general populations are needed to reach conclusions concerning the other risk factors. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3758 |
| Abstract: | Resymé Introduksjon: Radiofrekvensablasjon har blitt brukt som behandling mot supraventrikulære takykardier ved UNN siden 2004. Metoden går ut på at man via katetre plassert intrakardielt kartlegger utløsende fokus og/eller ledningsbaner som bidrar til å opprettholde arytmien. Ved å applisere radiofrekvensenergi over de ønskede områder kan man destruere substratet for arytmien. Jeg har gått gjennom journaler på pasienter som fikk radiofrekvensablasjonsbehandling i perioden 2004-2006, og vil i denne oppgaven se nærmere på suksess-, residiv og komplikasjonsrater. Metode: Man gikk gjennom journaler til pasienter som har fått behandling for anfallsvis atrieflutter, AV-nodal reentry takykardi og for Wolff-Parkinson White syndrom i perioden. Pasienter som fikk ablasjonsbehandling for andre årsaker ble ekskludert fra undersøkelsen. Man registrerte data som gikk på type arytmi, alder og kjønn, primær suksess ved inngrepet, eventuelt senere residiv, prosedyretid og komplikasjoner. Resultater: Materialet omfatter 150 pasienter som fikk utført ablasjonsbehandling i perioden. Arytmiene fordelte seg med AVNRT 49 % (74/150), atrieflutter 23 % (35/150), manifest WPW 13 % (19/150) og skjult WPW 15 % (22/150). For det totale materialet var suksessraten 92,0 % (138/150), residivraten hos de med primært vellykket resultat var 8,0 % (n = 11), og komplikasjonsraten 4,7 % (n = 7). Menn utgjorde 59 % av pasientmaterialet, gjennomsnittlig alder var 49 ± 15 år. Gjennomsnittlig prosedyretid var 127 ± 43 minutter. For AV-nodal reentry takykardi (n = 74) var primær suksessrate 97,3 % (72/74), med en residivrate på 5,6 % (4/74). For Wolff-Parkinson White syndrom (n = 41) var primær suksessrate 80,5 % (33/41) og residivraten var 3,0 % (1/41). For anfallsvis atrieflutter (n = 35) var primær suksessrate 94,3 % (33/35) og residivrate 18,2 % (6/35). Diskusjon / Konklusjon: Resultatene fra perioden 2004-2006 viser at radiofrekvensablasjon er en effektiv behandling for pasienter med atrieflutter, Wolff-Parkinson White syndrom og AV-nodal reentry takykardi. Det var relativt få alvorlige komplikasjoner til behandlingen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1664 |
| Abstract: | Bakgrunn: I Norge blir det hvert år født ca 60 000 barn. Rundt 4500 eller ca 7 % av disse blir født prematurt, det vil si før uke 37. Dette tallet er stabilt eller lett økende, og man har ikke klart å redusere antall premature fødsler med profylaktiske tiltak. Premature barn er umodne, og organene er ofte dårlig utviklet. De er utsatt for komplikasjoner og senskader, spesielt fra lunger, hjerne og GI traktus. Risikoen øker jo mer prematurt barnet er, og jo lavere fødselsvekt det har. Metode: Oppgaven er et litteraturstudium om premature og senskader. Formålet var å oppsummere hvilke problemer prematuritet skaper, og hvilke regler og normer vi har rundt dette. Oppgaven fokuserer spesielt på de etiske, juridiske og økonomiske aspektene. Resultat: Det har vært en rivende utvikling innenfor nyfødt medisin de siste 20-30 årene, og stadig flere barn overlever. Dette har ført til at man har endret grensene for hvem man forsøker å redde. Den totale andelen som overlever er i dag omkring 85 %. De premature barna er mer utsatt for senskader enn barn født til termin, spesielt skader i hjerne og lunger. De har også oftere atferdmessige, kognitive og helsemessige problemer, som varer helt inn i voksen alder. Konklusjon: Det er kostbart å redde et svært prematurt barn. Det skal ikke hindre helsepersonell i å forsøke å redde så mange som mulig, og stadig flere, yngre og mindre barn reddes. Den økte overlevelsen gir nye utfordringer. Medisinske så vel som etiske problemer dukker opp, og krever avklaring. Alle disse spørsmålene gjør det vanskelig å ha en felles konsensus for hvem man skal forsøke å redde. Helsepersonell må derfor i samråd med foreldrene ta en vurdering i hvert enkelt tilfelle. De premature barna, og spesielt de aller minste, har økt risiko for senskader, og de klarer seg dårligere enn barn født til termin, selv som voksne. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3575 |
| Abstract: | Den store økningen på fokus rundt telomerer og telomerases innvirkning på menneskers biologi, og det faktum at dette er et forholdsvis nytt forskningsfelt i et historisk perspektiv, er bakgrunnen for denne oppgaven. Metode og materiale: grunnlaget for denne oppgaven er et ikke-systematisk litteratursøk i PubMed samt et skjønnsmessig utvalg av eksisterende, relevante artikler. Telomerer er korte DNA-sekvenser på enden av humane kromosomer, som beskytter kromosomendene og hindrer tap av funksjonelt DNA. Telomerene forkortes ved hver celledeling, og når tilstrekkelig antall telomerer blir kritisk korte, trigges cellulær aldring eller apoptose. Telomerforkortning er assosiert med akselerert aldring og økt dødelighet fra en rekke sykdomstilstander, deriblant kardiovaskulære, autoimmune og progeroide sykdommer, Alzheimers demens, kognitiv svikt, paranoid schizofreni og kreft. Enzymet telomerase bygger opp telomerene, og forhindrer dermed telomerforkortning. Normalt uttrykkes imidlertid ikke telomerase i humane somatiske celler, men i 90 % av krefttilfeller er telomerase aktivert og spiller dermed en svært viktig rolle i kreftutvikling. I fremtiden kan intervensjoner rettet mot å hemme telomerase tenkes å kunne behandle kreft på den ene siden, og forhindre aldring ved å aktivere telomerase på den andre side. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/4491 |
| Abstract: | Bakgrunn: Ulykker med snøskuter er et aktuelt tema, men som er lite forsket på i Norge. En kartlegging av omfanget av disse for områdene Troms og nordøstlige Nordland er ikke tidligere blitt gjort. Svalbard ble tatt med i studien som kontrollgruppe. Samtidig var det av interesse å gjennomføre en kvalitetsstudie for bruk av røntgenjournal som søkeverktøy. Materiale og metode: Retrospektive data fra søk i røntgenjournal TRIS over elektroniske henvisninger i perioden 01.01.06- 31.05.08 ble analysert. Litteraturdel ble fremskaffet ved søk i PubMed. Resultater: 160 pasienter ble funnet, hvor menn i aldersgruppen 20-29 år dominerer. Kvinneandelen er 33 %. Flest ulykker ble innhentet fra Svalbard. Ulykker i helger dominerer, og flest ulykker skjer i månedene mars og april. Fall av skuter er vanligste ulykkesmekanisme, og vanligst er lettere skader mot underekstremitet og thoraks. Flere enn halvparten av pasientene har normale funn ved radiologisk undersøkelse. Jeg fant ikke data om risikofaktorer som alkohol, hjelmbruk og supotimal belysning. Fortolkning: min undersøkelse finner gjennomgående lettere skader og lavere skaderate sammenliknet med studier fra Vest Finmark og Svalbard. En lavere skaderate enn fra tidligere norske studier indikerer sannsynlige klare svakheter ved bruk av røntgenjournal som verktøy i forskning. Et bredere skadepanorama enn i tidligere studier, viser likevel en fordel ved bruk av røntgenjournal, da et større utvalg av pasienter enn tidligere avdekkes. Dette kan også tale for store mørketall fra studien fra Vest- Finmark. En standardisert registrering ville kunne være et godt verktøy for videre forskning på denne pasientgruppen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3765 |
| Abstract: | Omhandler bruk av maggotterapi i behandlingen av behandlingsresistente sår og inflammerte sår.Gir en oversikt over maggotterapiens prinsipper,virkemåter og muligheter. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1762 |
| Abstract: | Bakgrunn: In vitro fertiliseringsklinikken ved Universitetssykehuset i Nord Norge har vært sterkt delaktig i utviklingen av et regime til bruk i klinisk in vitro fertilisering som går ut på å dyrke embryo i langtidskultur i fem dager til blastocyster. Dette for å selektere de mest levedyktige embryoene for tilbakeføring ved å observere hvilke embryoer som utvikler seg best og ekskludere de som tidlig stagnerer eller går til grunne. Formålet med denne studien er å se om resultatene fra IVF-behandlingen, som antall fødsler, aborter og andel dyrkede blastocyster står i sammenheng med utviklingen av nye medier for langtidskultur. Materiale og metode: Dette er en retrospektiv studie som inkluderer alle par som gjennomgikk in vitro fertilisering ved IVF-klinikken i Tromsø i perioden 01.08.93-30.01.95 og året 2005. Resultater og fortolkning: De endelige resulatene ved IVF-klinikken i Tromsø var omtrent de samme i perioden 01.08.93-31.01.95 som i år 2005, med en fødselsrate av alle tilbakeføringer på 42% i første periode og 39% i andre periode. Pasientpopulasjonen er blitt eldre og indikasjonene for IVF behandling er tydelig endret. Særlig er andelen tubefaktor, som generelt gir høy suksessrate, langt lavere i 2005. Til tross for at pasientene er blitt eldre og vanskeligere å behandle har resultatene ikke blitt dårligere. Dette henger tett sammen med bedre kulturmedier. Forholdene for embryoene in vitro er betydelig bedret, og med de nye mediene sees en hurtigere embryovekst og bedre embryokvalitet. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3576 |
| Abstract: | By constructing homology models of the human 5-HT7 (5-hydroxytryptamin, serotonin) receptor based on three different X-ray crystals of the turkey beta1 adrenergic receptor (one with an agonist complex, one with antagonist complex and one with a partial agonist complex) we tried to determine if there are any difference between the docking of agonists, antagonist and partial agonist ligands in the three different models. The building of the homology models and docking where done using Molsoft ICM pro. X-ray crystal structures where downloaded from the PDB database (www.rcsb.org) and the amino acid sequence from UniProt database (www.uniprot.org). Ligands were selected from was selected from ChEMBL database. Article searches where done in www.pubmed.com. Results did not indicate a difference in ligand-receptor interactions or energy state of the complexes across the agonist and antagonist models. The model based on the partial agonist complex template yielded less successful dockings and higher energy levels of docking complexes. Residues included in the binding site, in trans membrane helix's 3 (Asp3.32), 5 (Thr5.43, Ser5.42, Tyr5.38, Phe5.47), 6 (Phe6.51, Phe6.52, Ser6.55), and 7 (Phe7.38), that interact with the ligands in this study, are in accordance with previously published SAR, docking and mutation papers included in this research. Other residues with repeating interaction with ligands include Val2.60, Val3.33 and Tyr5.38. Further investigation on the role of these amino acids in ligand binding could be useful. Agonists and partial agonists tends to bind in the pocket between helix's 4-7, while the antagonists occupy both the pocket between TMH4-6 and the pocket between TMH7-3. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3988 |
| Abstract: | Bakgrunn: 19. mars 1998 ble Acetylkolinesterasehemmere (KEH) godkjent på blå resept i Norge til medikamentell behandling av Alzheimers sykdom. Formålet med denne studien var å undersøke om innføringen av KEH påvirket andelen demensutredninger ved Geriatrisk poliklinikk på UNN i perioden 3 år før og 3 år etter KEH ble innført, samt undersøke om pasientene ble henvist tidligere i sykdomsforløpet i perioden etter. Materiale og metode: Alle pasienter som fikk kognitiv svikt registrert som hoveddiagnose ved Geriatrisk poliklinikk i perioden 01.01.95 til 31.12.01 ble identifisert. Av disse ble alle med første gangs diagnose demens inkludert. Data ble samlet ved journalgjennomgang. Resultater: Det var en signifikant høyere andel konsultasjoner med kognitiv svikt som hoveddiagnose i perioden før 19.03.98 sammenliknet med perioden etter, men andelen konsultasjoner med første gangs diagnose kognitiv svikt økte ikke. Pasientene som fikk diagnosen kognitiv svikt før 19.03.98 hadde gjennomsnittlig lavere MMS-score enn pasienter henvist senere, mens gjennomsnittlig alder i de to gruppene var lik. Konklusjon: Innføring av KEH medførte endring av funksjon og profil ved Geriatrisk poliklinikk. Pasienter med første gangs diagnose kognitiv svikt ble henvist tidligere i sykdomsforløpet etter innføring av KEH. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/1284 |
Munin is powered by DSpace 1.8.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no